24 |
Klinisk Biokemi i Norden · 1 2020
på bryteren koblet til lystsenteret fordi dette ga dem en
deilig følelse. I senere tid har man sett at dersom rot-
ter får tilgang til rusmidler, som kokain eller heroin,
via en bryter som er koblet til en intravenøs injeksjon
av rusmiddelet, vil de trykke på bryteren på samme
måte som en elektrode som er koblet til lystsenteret.
Det er denne forskningen som har lagt grunnlaget for
hvordan man definerer avhengighet i dag. Dersom et
nytt mulig legemiddel får rotter til å selvadministrere
stoffet, sier man at stoffet er avhengighetsskapende.
Fenyletylamin er en forbindelse som forekommer
naturlig i hjernen, og som også finnes i noen matvarer,
for eksempel sjokolade. Det er et sentralstimulerende
middel, omtrent som amfetamin, som forårsaker fri-
gjøring av noradrenalin og dopamin. Fenyletylamin
frigjøres i hjernen når du blir forelsket og skal visstnok
gi deg en opprømt og forelsket følelse (15). Fenylety-
lamin har fått kallenavnet «sjokolade-amfetamin».
Dette begrepet har vært debattert blant forskere fordi
fenyletylamin brytes ned blant annet i mage, tarm
og lever. Dermed vil ikke stoffet nå sirkulasjonen, og
dermed heller ikke hjernen i store nok mengder til å gi
effekt. Du står altså ikke i fare for å få en amfetamin-
lignende rus ved å spise en sjokolade, eller drikke en
kopp kakao. Imidlertid smelter sjokolade ved tempera-
turer som er lavere enn temperaturen i munnhulen, og
Tegningen viser noen av de stoffene hjernen produserer selv, og som brukes til å sende signaler som påvirker og aktiverer
belønningssystemet i hjernen. Molekylene til disse stoffene er tegnet inni hjernen, men ikke nødvendigvis på det lokale
området hvor de befinner seg i virkeligheten. Tegningen viser også eksempler på stoffer som kroppen ikke produserer selv.
Molekylene til disse er tegnet utenfor hjernen. Pilene illustrerer hvilken del av belønningssystemet som påvirkes. Når flere
substanser tilhører samme pil, indikerer dette at de virker på samme del eller omtrent på samme måte. Legg merke til at de
stoffene som påføres utenfra kan virke på samme måte som de stoffene hjernen selv produserer.
