KliniskBiokemi i Norden · 2 2014
| 29
Dettekan taes til inntekt foratdet i storgraderegeni-
nitiert forskning som er publisert. P2 har 23% færre
publikasjoner, 10% færre siteringer og h-indeks som
erminimalt lavere ennP1. Dette kan tolkes somom
P2harhøyerekvalitetpå sin forskning.Diskrepansen
i forholdet antall publikasjoner og antall siteringer i
de toprofilenekan skyldes forskjell i fagfeltmedulik
tradisjon for sitering. For nyetablerte forskningsom-
råderog for små fagfeltvil antall siterbareartiklerofte
være lavthvilketmedfører færrehenvisninger.P2kan
ogsåhaenmerkonsentrert fordelingav siteringenepå
færre artikler hvilket vil gi segutslag i høyh-indeks.
Ikke bare en ”One Hit Wonder”.
P3 har vel en
tredjedel av P1s antall publikasjoner og litt høyere
antall siteringer.Gjennomsnittligantall siteringerper
publikasjon er overdet dobbelte avnoen avde andre
profilene. Vurdert ut fra kun antall siteringer kunne
disse funnene tolkesdithenatP3s forskningsaktivitet
jevnt over er av særdeles høy kvalitet. Tabell 2 viser
imidlertid at nærmest halvparten av alle siteringer
er knyttet til en eneste artikkel. Men dette er ikke
bare en en-hit’er.Hvis antallet siteringer av en-hit’en
holdes utenfor har P3 likevel det høyeste antall site-
ringerper artikkel (redusert fra55 til 29)ogdennest
hyppigst siterte artikkel representerer da 26% av alle
resterende siteringer, hvilket fortsatt er betydelig
høyere enn fordeandreprofilene. Sett i forhold til at
et stort antall artikler aldri er sitert (45%),må P3 ha
et liteantall svært godeartikler somgirgoduttelling
på både h-indeks og siteringshyppighet. Spørsmålet
er imidlertidhvordanden totale forskningsaktivitet
skal vurderes?
”Medforfatteren” versus ”Veilederen”.
P4 har 30
(20%) færre publikasjoner enn P5 og har nærmest
samme antall siteringer. Likevel har de identisk
H-indeks. Dette er en lignende konstellasjon som
observert for P1 og P2. Men i dette tilfellet styrkes
teorien om at P5 forsker innen et felt med lav site-
ringshyppighet fordiP5harenbetydelig størreandel
selvsiteringer.Det som likevel skillerP4ogP5mest er
at førstnevnteharpublisert bare22% av sine artikler
som første-eller sisteforfatter,mensP5er første-eller
sisteforfatter påhele 71%, hovedsakelig sisteforfatter
(55%). Det er nærliggende å konkluderemed at P5 i
størregradennP4har initiert sine forskningsprosjek-
ter selv. P4’s forskning er preget avmedforfatterskap
hvilket kan være et resultat av stor kontaktflate og
gjerne en unik kompetanse som er viktig for ulike
forskningsområder og forskningsgrupper.
Denneundersøkelsenbekreftermange avdemot-
forestillinger som er fremført i forhold til nytte av
h-indeks (5). Verken h-indeks eller andre bibliome-
triske størrelser tar hensyn til at det er førsteforfat-
ter som har hatt hovedansvar for utførelsen av en
studie og at sisteforfatter ofte har initiert prosjektet
og hatt en veilederrolle. Dette i motsetning til en
medforfatter sommed sikkerhet har bidrattmindre
enn første- og sisteforfatter, men får den samme
bibliometriske kreditering. Som vistmed eksempel i
denneundersøkelsenvilledette ikke synliggjøresvia
de etablerte bibliometriske parametere.
Totalt antall siteringer og gjennomsnittlig antall
siteringer er i noen sammenhengermarkedsført som
det beste mål for forskning og bedre enn h-indeks
(13). Det vises her tydelig at en ”one hit wonder”
eller få svært gode artikler kan slå dramatisk ut ved
alene å indikere en
samlet
forskningsaktivitet av
høy kvalitet. Både Norges mest sitert artikkel (ca.
14.000 siteringer) (14) og verdensmest siterte artik-
kel (ca 330.000 siteringer) (15) er begge ”one hits
wonders” og representerer henholdsvis 73% og 90%
av forfatternes siteringer. Begge beskriver metoder
som er brukt avmange,men representerer i seg selv
ikke epokegjørende forskning. Dette i kontrast til
artikler som representerte et kvantesprang innen
vitenskapen, slik somWatson ogCricks rapport om
DNA-strukturen publisert i Nature i 1953 (16) som
Figur 2.
Sammenhengenmellom antall publikasjoner og
totalt antall siteringer
