![]()
34
| 4 | 2006
Klinisk Biokemi i Norden
(Fortsætter side 36)
(Fortsat fra side 33)
”Follow-up care of patients treated for breast
cancer”, hvorav bare 38 kunne inkluderes [6].
Hovedkonklusjonen var at det ikke er vist at
hyppig etterkontroll, med bruk av en rekke for-
skjellige analyser og undersøkelser, gir noe bedre
resultat enn et enklere opplegg, med hovedvekt på
å oppdage lokoregionale residiv.
Og uansett hvilket kontrollopplegg som følges,
er det viktig å tenke gjennom resultatalternativene
før man bestiller tumormarkøranalysen. Pasienten
vil føle seg beroliget hvis resultatet er ”normalt”,
men hva om det viser en signifikant økning?
Tjener det pasienten totalt sett? Spørsmålet er
vanskelig, og den ideele fordring for legen er å
sette seg inn i pasientens situasjon og forvent-
ninger, i tillegg til de objektive medisinske data
som foreligger.
Spørsmålet om bruk av tumormarkøranalysene
er noe enklere hvis pasienten får et residiv med
fjernmetastaser, som fortsatt rammer et betyde-
lig antall tross tidlig primærdiagnose og bedre
primærbehandling. Det er vist signifikant kor-
relasjon mellom sykdomsutvikling under behand-
ling og endring av S-MUC1-nivå hos de 60-70%
av pasientene som har fått patologisk høye ver-
dier. Konservativt regnes økning med mer enn
25% eller reduksjon med mer enn 50% som signi-
fikant i slike situasjoner [4, 5]. Onkologene har i
dag flere alternative behandlingsopplegg å spille
på ved residiv. Endring i MUC1-nivået indikerer
om den valgte behandling er effektiv, eller om den
er ineffektiv og bør avsluttes.
Måling av konsentrasjonen av HER-2’s ekstra-
cellulære domene i serum er blitt aktuelt i for-
bindelse med trastuzumab-behandling av residiv.
Dette gjelder først og fremst for å vurdere effekten
av et ekstremt dyrt medikament, men kan kanskje
også brukes for å vurdere om det er indikasjon for
å bruke medikamentet hos en pasient hvor HER-2
status i primærtumor er ukjent [7]. Det gjenstår å
se om dette blir etablert praksis.
Ca ovarii
De kliniske problemstillingene ved ovarialcancer
er minst like vanskelige som ved mammacancer.
Med CA125 har vi en utmerket serummarkør
for denne tumorformen, men en beklagelig stor
andel av pasientene har likevel avansert sykdom
når diagnosen stilles. Så samlet sett representerer
ovarialcancer en stor utfordring.
Biokjemi
CA125 ble først beskrevet av Bast
et al
. i 1981
[8] som liganden for det monoklonale antistoff
OC125. En immunometrisk analyse basert på
dette antistoffet viste seg raskt å ha interesse, og
kom i rutinebruk lenge før vi visste hva CA125
var. Epitopreaktiviteten for 26 ulike monoklo-
nale antistoffer mot CA125 ble undersøkt i en
internasjonal ”workshop” i 1995 [9], som fant at
de i hovedsak fordelte seg på to hovedgrupper.
Molekylstrukturen forble likevel ukjent helt til
2001, da det ble vist at også CA125 er et mucin,
nå kalt MUC16 [10].
Dagens immunometriske analyser baserer seg
på monoklonale antistoffer med forskjellig epi-
topspesifisitet, vanligvis ett fra hver av de nev-
nte epitopgruppene. De er derfor vesentlig mer
robuste og reproduserbare enn første generasjons
analysene, som bare brukte OC125.
Biologisk sett er CA125 (MUC16) et interessant
molekyl. Normalt finner vi meget høy konsen-
trasjon i coelom-deriverte hulrom (pleura, pericard
og peritoneum), samt i tuber, endometrium og
endocervix. I det lille væskevolumet som normalt
er i peritonealhulen, har CA125 en molekylmasse
på flere MDa, med konsentrasjon i størrelsesorden
2 000 kU/L. I serum har vi en referansegrense som
vanligvis er 35 kU/L, og molekylmassen her er
bare noen hundre kDa.
Klinikk
Denne normale forekomsten er årsaken til at
CA125-analysen ikke har optimal spesifisitet som
ovarialcancermarkør. De fleste sykdommer som
affiserer pleura, pericard eller peritoneum kan gi
forhøyete serumverdier, på grunn av økt lekkasje.
Vår lokale ”tommelfingerregel” er at slike uspesi-
fikke årsaker en sjelden gang kan gi S-CA125-ver-
dier opptil 2000 kU/L, selv om det vanligvis bare
er moderat økning. Slike ”uspesifikke” årsaker til
forhøyet S-CA125 er hyppigere hos premenopau-
sale enn hos postmenopausale kvinner, noe som
må tas med i vurderingen av den enkelte pasient.
Videre er det praktisk viktig å vite at omkring 1/3
av alle gravide har en lett forhøyet S-CA125 i
