![]()
32
| 4 | 2006
Klinisk Biokemi i Norden
Tumormarkører i serum ved bryst- og eggstokkreft:
Hvilken rolle spiller de i praktisk medisin?
Ole P. Børmer, Avd. for medisinsk biokjemi, Rikshospitalet
-
Radiumhospitalet
HF, Oslo
E-post: oboermer@online.no
Som nevnt i den ledsagende
artikkelen om arvelig ca. mam-
mae og ca. ovarii, har kvinner
i den vestlige verden en livs-
tidsrisiko for å utvikle disse
sykdommene på henholdsvis
12,5% og 1,8%. Gjennom de
siste 40 år har vi sett nær
en fordobling av de alders-
spesifikke insidensrater for ca.
mammae i Norge, noe mindre for ca. ovarii.
Relativt mange av disse cancertilfellene kom-
mer hos yngre og middelaldrende kvinner under
55 år. Dette er ulikt den hyppigste kreftformen
hos menn, ca. prostatae, som er sjelden før 55 års
alder og deretter øker raskt [1].
Heldigvis har ikke mortaliteten av disse to kvin-
nesykdommene hatt den samme dystre utvikling-
en. Denne bedrete prognosen skyldes nok først
og fremst en forskyvning mot tidigere stadier på
diagnosetidspunktet, på grunn av bedre primær-
diagnostikk (inkl. mammografiscreening). Men vi
har også fått en bedre overlevelsesrate innen det
enkelte sykdomsstadium, på grunn av bedre kirur-
gisk teknikk, bedre adjuvant primærbehandling
og, formodentlig, som følge av en bedre oppføl-
ging etter primærbehandlingen og en mer effektiv
behandling ved residiv.
Hvilken rolle kan vi spille med våre tumor-
markøranalyser ved disse to sykdommene?
Ca mammae
For en klinisk biokjemiker som har observert de
kliniske rutiner for behandling av ca. mammae i
35 år, er det interessant å se hvor sent disse ruti-
nene endrer seg. Dette gjenspeiler at brystkreft ofte
utvikler seg langsomt, slik at kontrollerte kliniske
behandlingsstudier kan kreve mange års observa-
sjonstid før vi får det endelige resultatet. Vi vet
mye mer om tumors biologi og biokjemi i dag enn
for 35 år siden, og vi har fått en rekke cellulære
markører som sier noe om prognose og terapivalg
(f. eks. Ki67; østradiol- og progesteronreceptorer;
HER-2). Genekspresjonsanalyser i tumorvev synes
lovende, og spørsmålet er om de kan gi et bedre
grunnlag for valg av behandling. Men svaret på
dette spørsmålet får vi først om flere år.
Biokjemi
I serum er det bare et fåtall tumorprodukter som er
aktuelle for rutinemålinger. Det epiteliale mucin 1
(MUC1) forekommer normalt i høy konsentrasjon
i serum. Ca. mammae-vev produserer glykosyle-
ringsvarianter av dette [2], og immunometriske
analyser med spesifisitet for disse variantene fun-
gerer som tumormarkøranalyser. Et systematisk
søk etter kombinasjoner av monoklonale antistoff
som gir best mulig tumorspesifisitet har gitt
lovende resultater [3]. Den mest brukte kommersi-
elle varianten er CA15-3, mens MCA, BR 27.29 og
CA549 i praksis har tilsvarende spesifisitet. Den
diagnostiske sensitivitet er ikke optimal; 50-70%
av pasienter med fjernmetastaser har forhøyete
verdier [4].
Carcinoembryonalt antigen (CEA) er et produkt
av normal colonmucosa, og er i rutinebruk som
serummarkør ved colorectalcancer. Normalt mam-
makjertelvev utrrykker knapt noe CEA, men inte-
ressant nok dukker det opp i en signifikant andel
av mammatumores. Erfaringen viser at det kan ha
en viss verdi som tumormarkør også ved ca. mam-
mae, spesielt ved viscerale metastaser [4].
