![]()
37
| 4 | 2006
Klinisk Biokemi i Norden
rende for pasientens prognose. Forklaringen er
enkel; det man ikke får fjernet ved primæro-
perasjonen, får man ikke gjort noe med ved en
eventuell reoperasjon. Da har pasienten fått uunn-
gåelige postoperative adheranser. Det betyr at det
er uhyre viktig å identifisere disse pasientene, som
ikke skal opereres ved et lokalt sykehus, men hen-
vises til en gynekologisk avdeling med onkologisk
spesialkompetanse. Her spiller CA125-målingen
en viktig rolle. En ”Risk of Malignancy Index”
(RMI) identifiserer med stor sikkerhet pasienter
med sykdom i FIGO stadium II eller høyere [16].
RMI er produktet av S-CA125-konsentrasjonen i
kU/L, multiplisert med en faktor for menopause-
status (premenopausalt = 1, postmenopausalt = 2)
og en faktor for ultralydfunn som kan være 0, 1
eller 2. Hvis produktet av denne beregningen over
en gitt grenseverdi, skal pasienten behandles i en
spesialavdeling. Det er nylig også vist at RMI er et
robust og ”portabelt” begrep, som er gyldig også
hvis undersøkelsene utføres av flere klinikere og
laboratorier [17].
Den kirurgiske behandling av avansert ova-
rialcancer er vanligvis radikal, med fjernelse av
ovarier, tuber og uterus, etterfulgt av adjuvant
cytostatikabehandling. Etter en vellykket primær-
behandling vil S-CA125-verdien hos de fleste
pasientene ligge i nederste del av referanseom-
rådet. Vår erfaring, med en meget presis egenu-
viklet immunofluorometrisk CA125-analyse, er at
økninger selv innenfor referanseområdet varsler
et kommende residiv med stor sannsynlighet.
Spørsmålet er, som med andre tumormarkør-
analyser og cancerformer, om dette er kunnskap
som gagner pasienten. Forskjellen er at med
CA125 og ovarialcancer vil vi antakelig få svar på
spørsmålet. Det britiske Medical Research Council
(MRC) i samarbeid med European Organization for
Research on Treatment of Cancer (EORTC) startet
i 1996 et klinisk forsøk, MRC/EORTC Trial OV05,
for å belyse dette (se Figur 1). Opplegget er at etter
en vellykket primærbehandling følges pasientene
regelmessig, med klinisk undersøkelse og måling
av S-CA125. Analyseresultatet sendes bare til MRC
Trials Office, og meddeles ikke til pasientens lege.
Hvis det kommer en CA125-økning til >2x øvre
referansegrense, blir pasienten randomisert av
Trials Office: Enten meddeles økningen til pasien-
tens lege og residivbehandling startes hvis hvis
det ikke er kontraindikasjoner. Alternativt holdes
CA125-verdien fortsatt skjult, og behandling star-
ter først når residivet påvises med konvensjonelle
midler. Sluttanalysen vil se etter forskjeller i leve-
tid, livskvalitet og ressursbruk mellom de to grup-
pene. Vårt sykehus og laboratorium deltar i denne
studien med pasienter og analyser, og vi ser med
spenning frem til resultatet om noen år.
Ved residiv av ovarialcancer etter primærbe-
handling, og ved inoperabel primærsykdom, kan
pasienten ha nytte av cytostatikabehandling. Vi
viste allerede i 1987 at CA125-analysen ga klinisk
nyttig informasjon om effekten av slik behandling
[18]. Økende verdier betød alltid manglende tera-
pieffekt og progredierende sykdom, og det måtte
overveies å avslutte behandlingen for å spare
pasienten for bivirkningene. I dag har vi flere
behandlingsalternativer, og det er ennå viktigere å
skille de ineffektive fra de som hjelper pasienten.
Det er i denne sammenheng vist at CA125 kan
tjene som surrogatmarkør for terapieffekt ved fase
II-trials av nye behandlingsopplegg [15].
Så selv om forventningene til effektiv ovari-
alcancerscreening med CA125-analysen ikke er
innfridd, så har analysen vist seg å være svært
nyttig for mange pasienter.
(Fortsætter side 38)
