20 |
Klinisk Biokemi i Norden · 3 2016
CK-stigning i plasma som symptom på medfødt
metabolsk sykdom
Yngve Thomas Bliksrud, overlege, Ph.D.
Avdeling for medisinsk biokjemi, Oslo universitetssykehus
Innledning
I mitt arbeid med diagnostikk av
medfødte metabolske sykdommer
treffer jeg relativt ofte på pasienter
som utredes med vedvarende høy
kreatin kinase (CK, EC 2.7.3.2) i
plasma som et viktig funn. Alvoret
i anamnesene varierer. En god del
pasienter har egentlig lite symptomer utover det biokje-
miske avviket, menmange har muskelsmerter i tillegg,
og enkelte har sykehusinnleggelser bak seg grunnet
livstruende episoder med rhabdomyolyse. Blant alle
disse tilfellene kan en sjelden gang en medfødt stoff-
skiftesykdom være årsaken. Derfor er det nyttig for
medisinske biokjemikere/kliniske kjemikere å ha hørt
litt om noen av disse diagnosene og å vite at målrettete
biokjemiske og genetiske undersøkelser med tanke på
medfødt metabolsk sykdom kan være relevante som
en del av utredningen hos slike pasienter.
Bakgrunn
CK katalyserer intracellulær dannelse av kreatinfos-
fat, som er en viktig energireserve for skjelettmuskel,
hjertemuskel og sentralnervesystemet. Ved celleskade
frigjøres CK til sirkulasjonen og graden av aktivitets-
økning svarer til vevsskaden. I vanlig klinisk rutine
brukes CK kun som markør i forbindelse med syk-
dom i skjelettmuskulatur.
Det er verd å merke seg at CK kan stige betydelig
etter kraftig anstrengelse. Verdier opp til flere tusen
har vært registrert hos friske (1). Halveringstiden for
CK i plasma er på 12-15 timer (2). Det betyr at en som
trener hardt flere ganger i uken, svært ofte vil ha klart
forhøyet P-CK. Derfor er det også anbefalt at pasien-
ten må avstå fra kraftige fysiske anstrengelser i hele
3 døgn før bestemmelse av pasientens basale verdi.
Ved vedvarende moderat CK-forhøyelse uten
god forklaring kan fenomenet makro-CK vurderes.
Makro-CK er et kompleks av immunglobuliner og
CK som forekommer hos 2% av befolkningen (3).
Komplekset fører til redusert glomerulær eliminasjon
av CK fra sirkulasjonen og følgelig økte måleverdier.
Aktivitetsøkningen i plasma er således reell, men er
intet uttrykk for celleskade. Laboratoriet kan ved
hjelp av PEG-felling eller elektroforese avklare om
makro-CK er tilstede.
Kraftig skjelettmuskelskade kan føre til rhabdo-
myolyse med svær CK-stigning. Andre intracellu-
lære proteiner som eksempelvis myoglobin frigjøres
også til sirkulasjonen. Myoglobin kan påvises både i
plasma og i urin, og urinen kan få en rødbrun farge.
Store mengder myoglobin kan lede til akutt nyresvikt,
som i verste fall kan være livstruende. Rhabdomyo-
lyse har mange årsaker/risikofaktorer: medikamen-
ter/rusmidler, traumer, infeksjoner, ekstrem tem-
peratur, dehydrering for å nevne noen (4, 5). Særlig
hos pasienter med tendens til rhabdomyolyse blir
det viktig å finne årsaken, slik at rhabdomyolysen
kan forebygges på best mulig måte. I de fleste tilfel-
ler har rahbdomyolyse en annen årsak enn medfødt
metabolsk sykdom.
Bruk av statiner er en velkjent risikofaktor for rhab-
domyolyse (6). Av differensialdiagnostiske hensyn
er det verd å merke seg at det er en omfattende liste
også av andre medikamenter og rusmidler som anses
å øke risikoen for rhabdomyolyse (5). Det er særlig
når ulike risikofaktorer kombineres at alvorlig mus-
kelskade kan oppstå, for eksempel kombinasjonen av
hard trening, høy temperatur og medikamentbruk/
bruk av rusmidler.
I en undersøkelse av 475 innleggelser grunnet
rhabdomyolyse var årsaken en medfødt metabolsk
sykdom i 2% av tilfellene (4). For 46% av pasientene
var medikamenter/rusmidler en del av årsaken, 60%
av tilfellene hadde multiple årsaksfaktorer. For 7%
av pasientene ble det ikke funnet noen årsak. Tallene
trenger ikke være de samme for pasienter som ikke
har vært innlagt med rhabdomyolyse, men som har
