![]()
(Fortsat fra side 19)
| 3 | 2005
Klinisk Biokemi i Norden
20
ne gener i pasientprøven på det tidspunktet prøven
ble tatt. Ved å sammenligne mRNA profiler fra
pasienter med en bestemt sykdom med profiler
fra friske personer kan man skille ut de gener som
synes involvert i sykdomsprosessen.. De endrin-
gene i genuttrykk som avdekkes kan enten være en
årsak eller en konsekvens av sykdommen, eller en
kombinasjon av begge. Genchiper er derfor et godt
verktøy for å identifisere gener som kan være invol-
vert. Disse kandidatgenene kan deretter undersøkes
nærmere med andre metoder.
Tester bestående av velkarakteriserte sett av
markørgener vil altså kunne forbedre diagnos-
tikk og oppfølging av behandling. For eksempel
arbeides det intenst innen kreftdiagnostikk med å
finne markører som kan påvise kreft, identifisere
krefttype, antyde hvilken behandling som vil være
best og si noe om pasientens prognose. Tilsvarende
undersøkelser gjøres i dag på de fleste sykdomstil-
stander.
Protein mikromatriser
Antistoffers evne til å gjenkjenne og binde til
spesifikke proteiner kan også benyttes innen mik-
romatriseteknologi Ved å feste et stort antall for-
skjellige antistoffer til en hard overflate kan man
lage mikromatriser som gir informasjon om protein-
mengde, modifikasjoner av proteiner og interaksjo-
ner mellom proteiner. Slike antistoff mikromatriser
baserer seg på de samme prinsippene som ELISA
(enzyme-linked immunosorbent assay), men en
mikromatrise kan bygges opp til å inneholde et stort
antall ELISA analyser. Man kan også feste proteiner
direkte til overflaten for å bruke den evnen disse har
til å binde andre proteiner. Dette gir mulighet for å
analysere protein-protein interaksjoner. Det gjen-
står imidlertid å løse en rekke tekniske problemer
som sensitivitet og opprettholdelse av proteiners
funksjonalitet ved binding til overflater.
Vevs mikromatriser
Ved å samle vev fra histologiske parafinblokker på
en hard overflate kan et stort antall vevssnitt ana-
lyseres samtidig. Dette gjøres ved at standard nålbi-
opsier støpes inn i et matrisemønster på en parafin-
blokk. Parafinblokken snittes og snittene farges for
analyse av cellulære strukturer og molekyler.
Diagnostisk bruk av mikromatriseteknologi.
Mikromatriseteknologiens styrke ligger i mulighe-
ten til å utføre et stort antall analyser i en og samme
operasjon. Dermed kan man innhente mye infor-
masjon om prosesser relatert til hver enkelt pasients
sykdom. Etter hvert som medisinsk forskning øker
kunnskapen om sykdomsprosesser, kan mer og
mer informasjon inkorporeres i diagnostiske mik-
romatriser. Hvis vi tar dagens eneste CE-godkjente
mikromatrise fra Roche som eksempel, estimerer
denne pasientens nedarvede evne til å omsette
medikamenter. Testen baserer seg på at genchipen
identifiserer de aktuelle genvarianter og at man har
en faktisk kunnskap om effektiviteten (spesifikk
aktivitet per molekyl) til de respektive proteinene
som dannes fra hver genvariant. For å kunne esti-
mere hvor fort pasienten vil omsette medikamenter
nøyaktig kreves imidlertid mye tilleggsinformasjon.
Siden omsetningshastigheten vil være et produkt av
hvor effektivt ett proteinmolekyl er multiplisert med
antall molekyler, er det viktig også å estimere hvor
mange molekyler som dannes. Man trenger altså
informasjon om både kvalitet og kvantitet. Ved
foreløpig å inkludere kun gener som er relativt sta-
bilt uttrykt har Roche forsøkt å redusere behovet for
kvantitativ informasjon. Generelt vil dette være en
utfordring siden antallet proteinmolekyler vil kunne
påvirkes av sykdomsprosesser, medikamentet selv
eller andre medikamenter, livsstil eller miljøpåvirk-
ninger. Og selv om antallet proteinmolekyler kan
estimeres ganske presist, er det mulig at effektivite-
ten påvirkes gjennom interaksjoner, modifikasjoner
og cellulær lokalisering.
Denne type kunnskap vil det ta lang tid å erverve
for mange sykdomsprosesser. Men kunnskapen
skapes i stadig raskere tempo og diagnostiske mik-
romatriser for en rekke sykdommer forventes å
komme snart. Hvor gode disse vil være gjenstår å
se, men etter hvert vil forbedrede versjoner inne-
holde markører som predikerer optimal behandling.
Behandlingen vil dermed bli skreddersydd for den
enkelte pasient i stedet for å følge et standardisert
regime. Muligheten for å kunne forebygge eller
påvise sykdom tidligere vil også øke etter hvert som
kunnskapen om biologiske prosesser øker.
■
