34
| 4 | 2011
Klinisk Biokemi i Norden
Prøvematerialets holdbarhet
-
kriterier og vurderinger
Arne Åsberg, Kristine Bodal Solem og Gustav Mikkelsen
Avdeling for Medisinsk Biokjemi, St. Olavs Hospital, Trondheim
Etter prøvetaking må minst to forutsetninger oppfylles
for at prøveresultatet kan gi et korrekt bilde av pasien-
tens tilstand: Analysemetoden må måle rett konsentra-
sjon av analytten i prøvematerialet og konsentrasjonen
av analytten i prøvematerialet må ikke ha endret seg
vesentlig i tidsrommet fra prøvetaking til analyse. Alle
laboratorier har systemer for å sikre rett måleverdi,
mens informasjon om analyttens stabilitet som regel
hentes fra litteratur, som for eksempel (1). Likevel kan
det enkelte laboratorium få behov for å selv å undersøke
analyttens stabilitet i prøvematerialet, eller - som vi ofte
sier - prøvematerialets holdbarhet. Behovet kan skyldes
at vi benytter spesielle ordninger for oppbevaring og/
eller transport av prøver, hvor effekten på aktuell analytt
ikke er beskrevet i litteraturen - eller det kan skyldes at
vi ønsker å verifisere holdbarhetsdata som er oppgitt
i litteratur eller pakningsvedlegg. I mangel av allment
aksepterte retningslinjer for holdbarhetsforsøk har vi
laget våre egne, som vi her presenterer til diskusjon.
Kriterier for holdbarhet
ISO Guide 30 definerer holdbarhet («stability») for
et referansemateriale som den evne materialet har til
å beholde den erklærte egenskap innenfor definerte
grenser når det lagres under definerte forhold i et
definert tidsrom (2). Det er naturlig å definere prøve
materialets holdbarhet på liknende måte, som dets evne
til å beholde opprinnelig måleverdi innenfor definerte
grenser når det lagres under definerte forhold i et defi-
nert tidsrom. Tiden er lett å definere og måle, likeså
forholdene (for eksempel temperatur og belysning),
men kriteriene (grensene) for holdbarhet er det ingen
enighet om.
De fleste som skriver om saken, tar utgangspunkt
i
gjennomsnittsverdien
av konsentrasjonen av en gitt
analytt i et gitt antall pasientprøver, og krever at denne
gjennomsnittsverdien skal være innenfor et gitt avvik
fra gjennomsnittlig utgangsverdi for at prøvematerialet
kan kalles holdbart i det undersøkte tidsrommet. Noen
kaller dette tillatte avvik for “clinically acceptable limit”
og lister opp slike grenser for visse analytter uten å
begrunne størrelsen av de tillatte avvikene (3). Andre
taler om at gjennomsnittet må være innenfor “Total
allowable error range” definert som ±(1,65 ∙ analytisk
upresisjon + tillatt bias), der tillatt bias er fjerdeparten
av total biologisk variasjon (4). Atter andre foreslår at
gjennomsnittet må være innenfor utgangsverdi ±1 ana-
lytisk standardavvik (5) eller utgangsverdi ±2,8 “usual”
analytiske standardavvik (6).
Vi mener at gjennomsnittsverdien av analyttkonsen-
trasjonen i prøver som er oppbevart i en bestemt kom-
binasjon av oppbevaringsbetingelser og oppbevarings-
tidsrommå være innenfor gjennomsnittlig utgangsverdi
±tillatt bias, for tillatt bias er det største avvik gjen-
nomsnittet kan ha for at målemetoden kan beholde sin
antatte kliniske nytteverdi. Spørsmålet er heller hva som
skal være størrelsen på tillatt bias. Basert på data om
biologisk variasjon har Fraser lansert bias-begrepene
“
optimum performance”, “desirable performance” og
“
minimum performance” som henholdsvis 0,125, 0,250
og 0,375 ganger total normal biologisk variasjon, dvs.
(
CV
2
I
+ CV
2
G
)
0,5
,
der CV
I
er “within-subject” normal
