37
| 4 | 2011
Klinisk Biokemi i Norden
(
Fortsætter side 38)
Siden SEM=SD/(n
0,5
),
der SD er standardavviket
for alle resultatene ved hver kombinasjon av oppbe-
varingsbetingelser og oppbevaringstid, og n er antall
ulike pasientprøver, blir kravet til antall prøver at
n>(t•SD/6%)
2
.
For i sin en helhet å kunne operere på
prosentskala oppgir vi alle målefeil, SD og SEM som
prosent av måleverdien, og alle målverdier omgjøres
til prosent i forhold til utgangsverdien som settes lik
100%.
Vi kjenner verken SD eller t. Et rimelig mini-
mumsanslag for SD kan være at SD=(2•s
a
2
)
0,5
=2
0,5
•
s
a
,
der s
a
er det analytiske innenserie-standardavviket,
fordi hvert resultat er måleverdi i forhold til utgangs-
verdi og avhenger derfor av 2 målinger. Vi har tidli-
gere funnet at s
a
er i størrelsesorden 5%. Det gir SD i
størrelsesorden 7%, og hvis vi forsøksvis setter t lik 2,
blir estimatet for antall prøver at n>(2•7%/6%)
2
=5,4.
Ut fra tidligere erfaring med holdbarhetsforsøk virker
dette urimelig lavt, og for sikkerhets skyld planlegger
vi å ta prøver fra 10 ulike pasienter. På denne måten
sikrer vi oss også bedre mulighet til å oppdage enkelt-
observasjoner med avvik større enn tillatt totalfeil.
Etter opptining og analysering i samme analyse-
serie, regner vi om alle måleverdiene til prosent av
utgangsverdi, og framstiller resultatene grafisk som
vist i figur 2. Den viser bare resultatene fra prøver som
ble oppbevart i kjøleskap, men resultatene fra prøver
oppbevart i romtemperatur vurderes på samme måte.
Resultatene tolker vi slik: S-CK-MB er holdbar i
prøver oppbevart i inntil 8 timer i kjøleskap, for i det
tidsrommet er både biaskriteriet og totalfeilkriteriet
oppfylt. For prøver oppbevart i kjøleskap i 24 timer
ser vi at totalfeilkriteriet er oppfylt, men ikke biaskri-
teriet. Det kan hende at vi ved å utvide prøveantallet
kan innsnevre konfidensintervallet og tilfredsstille
kriteriet, men sannsynligheten er liten, for gjennom-
snittet ligger (så vidt) utenfor akseptgrensen. For de
to andre tidsrommene oppfylles ikke noe kriterium.
Vi fant ellers at empirisk SD varierte fra 1,6% (etter
6
timers oppbevaring) til 21,9% (etter 72 timers opp-
bevaring), så vår styrkeberegning var meget usikker.
Hvis vi helt hadde feilvurdert antall prøver, kunne
vi ha betraktet forsøket som et pilotforsøk og i hvert
fall fått estimater for SD og SEM til en ny styrke-
beregning. Estimatene for gjennomsnitt og SD kan
også brukes til å etterprøve holdbarhet i relasjon til
totalfeilkriteriet. For eksempel fant vi at alle måle-
verdiene etter 24 timers oppbevaring i kjøleskap
hadde avvik fra utgangsverdien som var mindre enn
tillatt totalfeil. For det tidsrommet var gjennomsnit-
tet 83,2% og SD=8,35%, så grensen for tillatt totalfeil
(100%-31,2%
=68,8%) ligger bare (83,2-68,8)/8,35=1,7
standardavvik utenfor gjennomsnittet. Hvis verdi-
ene er normalfordelte, kan vi da forvente at 4,5% av
resultatene vil ha et avvik fra utgangsverdien som er
større enn tillatt totalfeil. Men disse estimatene er
meget usikre fordi estimatet for SD er upresist når det
baseres på bare 10 observasjoner, med et 95%-konfi-
densintervall fra 5,74% til 15,24%.
Et annet funn er at resultatene ikke er enkle å
analysere med regresjonsteknikker. Ikke bare må
regresjonsmetoden ta hensyn til at vi har gjort gjen-
tatte målinger på samme materiale (11), men dertil
kommer at variansen ikke er konstant og uavhengig
av oppbevaringstiden, og at gjennomsnittet ikke er en
rettlinjet funksjon av oppbevaringstiden.
Figur 3
.
En stituasjon der avvik i gjennomsnittet er 10%, mens tillatt avvik er 16%.
Vi ønsker ikke at et gjennomsnittlig avvik
på 10% skal føre til konklusjon om at prøvene ikke er holdbare. Den røde, horisontale streken viser 90%-konfidensintervall for
gjennomsnittet, som er ±t•SEM. Den høyre delen av konfidensintervallet når akkurat ikke opp til tillatt bias, så alarm om man-
glende holdbarhet utløses ikke.
