18
| 4 | 2011
Klinisk Biokemi i Norden
Analyse av rusmidler i spytt
Hallvard Gjerde og Elisabeth Leere Øiestad
Nasjonalt Folkehelseinstitutt, Oslo
,
Spyttprøver blir i økende grad brukt til analyse av
rusmidler, først og fremst i forskningsprosjekter for
kartlegging av rusmiddelbruk, til rusmiddelkontroll i
yrkeslivet, til screening av bilførere mistenkt for rus-
påvirket kjøring ved hjelp av hurtigtester (før eventuell
blodprøvetaking), men også til oppfølging av rusmid-
delavhengige pasienter som deltar i legemiddelassis-
tert rehabilitering (1-3). Belgia og enkelte australske
delstater har også innført faste grenser for enkelte
rusmidler i spytt i forbindelse med bilkjøring. Disse
grensene er basert på nulltoleranse-prinsippet, det vil
si at det er ulovlig å kjøre bil dersom det kan påvises
enkelte rusmidler i blod eller spytt.
De fleste rusmidler går over fra blod til spytt ved
passiv diffusjon. Overgangen er avhengig av stoffets
fysikalsk-kjemiske egenskaper, primært pKa, prote-
inbinding, lipofilisitet, molekylvekt og konfigurasjon
(1).
For tetrahydrocannabinol (THC) er overgangen
fra blod til spytt liten, så dette stoffet påvises først og
fremst etter kontaminering av munnhulen ved can-
nabisrøyking.
På 1990-tallet var det store forventninger til bruk
av spyttprøver for rusmiddeltesting og analyse av lege-
midler for terapikontroll. Mange forskere antok at man
ville kunne estimere konsentrasjonen av et legemiddel
eller rusmiddel i blod basert på analyse av spytt dersom
man fikk beregnet ratioene mellom konsentrasjoner i
spytt og blod ved kontrollerte prøvetakingsbetingelser.
Senere forskning har derimot vist at det er store inter-
og intra-individuelle forskjeller i ratioene mellom spytt
og blod, slik at det er umulig å estimere blodkonsen-
trasjonen relativt nøyaktig for de aller fleste stoffer (4,
5).
Alkohol er et unntak, hvor konsentrasjonen i spytt
ganske nøyaktig reflekterer konsentrasjonen i blod (6).
For andre rusmidler og mange legemidler er det bare
en semikvantitativ sammenheng.
Det finnes mange produsenter av prøvetakingsutstyr
for spytt. Utstyret består vanligvis av en prøvetakings-
pute eller svamp av bomull, cellulose eller en polymer,
og denne er festet til et plastskaft, samt et prøverør
som inneholder en buffer med konserveringsmid-
ler for å stabilisere prøven og unngå mikrobiologisk
nedbrytning. Prøvetakingen består av at man holder
prøvetakingsputen under tungen, eller mellom tunge
og kinn, i 2-5 minutter, og deretter overføres puten til
prøveglasset. Noen prøvetakingsputer er innsatt med
stoffer som stimulerer spyttproduksjon, for eksempel
sitronsyre. Mengde oppsamlet spytt er avhengig av type
prøvetakingsutstyr, vanligvis mellom 0,3 og 1,0 ml.
Bruk av en del rusmidler og legemidler kan gi redusert
spyttproduksjon og dermed mindre prøvevolum.
Det finnes også kombinerte prøvetakings- og ana-
lyseutstyr basert på immunologiske analysemetoder,
der positiv analyseresultat vanligvis markeres med en
fargereaksjon.
Analysemetoder
Immunologiske teknikker
Det finnes både immunologiske hurtigtester som kan
utføres pasientnært og laboratorietester som krever
avansert instrumentering (7). Hurtigtestene har gene-
relt dårlig spesifisitet og sensitivitet, med unntak av
analyse av noen få stoffer (3, 8-11). Falskt positive
resultater er spesielt vanlig for cannabis og opiater,
mens falskt negative resultater er spesielt vanlig for can-
nabis og benzodiazepiner. Alle positive resultater med
hurtigtester må bekreftes med sikrere metoder, noe
som for så vidt også gjelder alle typer immunologiske
tester for rusmidler.
