Klinisk Biokemi i Norden Nr 3, vol. 29, 2017 - page 6

6 | 
Klinisk Biokemi i Norden · 3 2017
prøver – m.v. Listen er lang – og på flere væsentlige
områder desværre uændret, også efter at flere af
Region Hovedstadens hospitaler er kommet på. Det
er tydeligvis ikke nemt at få løst disse fejl. Også de
øvrige diagnostiske specialer har oplevet en række
svære udfordringer. Vi har i hele forløbet haft et tæt
samarbejde med både de kliniske afdelinger, med
vores egne ledere og med kolleger i specialet på de
øvrige sygehuse, og dét er afgørende for, at vi alle
fortsat kan medvirke konstruktivt til dialogen med
SP-organisationen. For systemet skal forbedres, før
gevinsterne kan høstes.
Hvad kan vi alle sammen lære af dette? Beslut-
ningstagere, administratorer, projektansvarlige og-
ledere skal forstå, at godt nok er de diagnostiske spe-
cialer, herunder Klinisk Biokemi, måske ret usynlige
specialer, når vi selv har indflydelse og er inddraget,
for så leverer vi nemlig. Men vi bliver ekstremt syn-
lige, når vi ikke er inddraget adækvat i en så væsentlig
proces som denne, så kan vi ikke levere det, der skal
til, og så er hospitalet tæt på kollaps! Vi skal inddrages
fra starten og være med til planlægning, undervis-
ning, testning og fejlfinding, ellers går det rigtig galt.
Ingen har bevidst ønsket at holde os uden for, men
man har undervurderet vores betydning. Det håber
vi ikke sker igen.
Ordförandespalt
Yngve Thomas Bliksrud
Den norske avisen «Dagens Medi-
sin» skrev i mars 2017 om alvorlig
feilbehandling av 21 kvinner som i
løpet av 12 år fikk fjernet bryst og
eggstokker på feil grunnlag, nem-
lig en feiltolket mutasjon i BRCA2-
genet. Ny informasjon om at gen-
varianten var benign hadde ikke
nådd de rette databaser. I ettertid har det vært hevdet
at denne feilen ikke ville blitt gjort i en annen del av
landet, fordi man der har tatt i bruk et internasjonalt
verktøy («Cartagena-protokollen») til vurdering av
genotyper. Det kan kanskje være flere begrunnelser
for at verktøyet ikke er tatt i bruk overalt, en av dem
handler om det faktum at pasientinformasjonen ved
bruk av «Cartagena-protokollen» havner i en inter-
nasjonal database som tilhører et privat firma, og at
det kan skape tvil om både datasikkerheten og om
eierskapet til og bruken av informasjonen.
Jeg tar ikke stilling til hva som er den korrekte
håndteringen av all ny genetisk informasjon, og
hvilke verktøy som bør foretrekkes. Men jeg synes
denne alvorlige historien peker på viktige generelle
forhold for dagens sykehuslaboratorier som stadig
må forholde seg til nye biomarkører både genetiske
og biokjemiske: 1. Det er viktig å dele informasjon
internasjonalt, og særlig om sjeldne pasienter og nye
tilstander. Vurderingen og betydningen av biomarkø-
rer kan endre seg dramatisk med økende erfaring.
2. Vi må ha systemer/databaser som kontinuerlig og
med enkelhet kan oppdateres, og vi må bruke dem.
3. Vi må vise forsiktighet ved i vurderingen av gene-
tiske forandringer. Både «gamle og nye sannheter»
kan stå for fall. 4. Vi må avklare både nasjonalt og
internasjonalt hvem som har eierskap til de enorme
datamengder som trolig etter hvert genereres for hver
enkelt pasient og som samles i store felles databaser
for å kunne nyttiggjøres. 5. Fagmiljøene må tilstrebe
konsensus om tolkningen av prøvesvar for pasien-
tens skyld. Den ulike praksisen innenfor samme lille
land med hensyn til «Cartagena-protokollen» er for
eksempel uholdbar. Historien fra Norge viser trolig
at det er behov for uavhengige og eksterne instanser
når ny teknologi tas i bruk, som kan avklare hva som
bør være korrekt praksis.
1,2,3,4,5 7,8,9,10,11,12,13,14,15,16,...44
Powered by FlippingBook