niogen må foregå ved gr. I avdeling. S"de
dan–
ning i kliniske fag er obligatorisk for
å gi
Labora–
toriespesialisten det praktisk,
klinis
e erfa–
ringsgrunnlag som er helt ll0d\·end.ig for at
hun/han skal kunne etablere
et
optimalt samar–
beid med brukerne av laboratoriet. Det legges
også stor vekt på vitenskapetig skoleringav spe–
sialistkandidatene. Forskningsvirksomhet er
forelllipig ikke obligatorisk, men de aller fleste
kandidater arbeider i ste rre eller mindre grad
med forskningsoppgaver
i.
l.a. utdannelsen og
mange legger grunnlaget fo r sin doktorgradsav–
handling i denne perioden av sin karriere.
Avdelingsoverlegen der den everste ansvarli–
ge for spesialistutdanningen ved sin avdeling.
Det lepende ansvar for utdanaingen skal imid–
lertid delegeres til et utdanningsutvalg beståen–
de av over- og underordnede Ieger. Utdannings–
utvalget skal Iage en generell utdanningsplan,
fere tilsyn med at utdanaingen felger den gene–
relle målbeskrivelse og gjennomferingsplan, og
behandie alle sp0rsmål som vedrerer spesialis–
tutdanningen ved avdelingen. Kandidaten skal
ha en fast veileder blant overlegene for den tid
hun/ han er ansatt ved avdelingen. Veileder og
kandidat skal sammen utarbeide en personlig
utdanningsplan for kanditaten som skal bygge
på den generelle utdanningsplanen for avdel–
ingen, og godkjennes av utdanningsutvalget.
Den personlige utdanningsplanen kan variere
fra kandidat til kandidat ved en og samme avde–
ling, avhengig av ansettelsetid og ved at det taes
hensyn til eventuelle faglige spesialinteresser.
Det er gode muligheter for
å
profilere utdan–
ningsplanen gjennom forskning og fordypning
i enkelte emner. Dette starter gjerne etter en inn–
ledende fase hvor kandidaten bruker tiden til år
skaffe seg oversikt over laboratoriet og tilegner
seg de fundamentale kunnskaper og ferdigheter
som kreves for å arbeide i et laboratorium.
For å sikre at kandidaten får den
ne~dvendige
teoretiske bakgrunn i faget, er utdannelsesav–
delingen forpliktet til å ha strukturert undervis–
ning i den ordinrere arbeidstid på minimum
2 x 45 min pr uke, hovedsaklig som foreles–
ninger. Kandidaten skal selv vrere aktiv og sam–
men med andre gi sitt bidrag til undervisnings-
Klinisk kemi
i
Norden 2. /992
programmet. I tillegg må kandidaten delta i
kurs som på forhånder godkjent av spesialitets–
korniteen og som i hovedsak arrangeres ved de
medisinske fakulteter. Noen av disse kursene er
obligatoriske.
Gjennomfe~ringen
av utdanningsplanen skal
dokumenteres i form av en protokoll som skal
signeres av den faste veileder, eventuelt av de
overleger som har et tidsbegrenset, faglig veile–
deransvar, etterhvert som de enkelte deler av
planen avsluttes. Da
~et
for tiden ikke er aktuelt
å innfere spesialisteksamen, vii protokollen til–
legges
avgje~rende
vekt når kandidaten
se~ker
om
spesialistgodkjenning. Utdanningsutvalget skal
sende årsrapport til spesialistkomiteen for å vise
om avdeliogen oppfyller betingelsene som ut–
dannelseinstitusjon og hvor mange kandidater
som deltar i utdanningsprogrammet.
Spesielie bestemmelser om spesialistutdanning
i klinisk kjemi
Kandidaten skal tilegne seg kunnskaper og fer–
digheter innenfor de faglige hovedområder som
er nevnt nerlenfor i stikkordsform, og samtidig
få den kunnskap og erfaring som er nedvendig
for å kunne ta ansvaret for å bygge opp, organi–
sere og lede et klinisk kjemisk laboratorium.
Herunder kommer kjennskap til personellad–
ministrasjon, forskrifter for arbeidsmilj0, ver–
nearbeid, helse og sikkerhet i laboratoriet, og
innsikt i budsjettarbeid, avdelingsregnskap og
ekonomistyring. Kandidaten skal anspares til å
felge med i relevante, vitenskapetige tidsskrifter
og annen forskningslitteratur og etterhvert gies
undervisningsoppgaver både på studentnivå og
innenfor videre- og etterutdanning av Ieger. Det
legges stor vekt på at kandidaten selv viser det
nedvendige initiativ i det daglige arbeid for å nå
dette hovedmål.
Hovedområder i klinisk kjemi
- Fagtig ledelse og optimalt valg av analyse–
repetoar, metoder og apparatur i klinisk kje–
miske laboratorier på sykehus og på lege–
kantorer og iostitusjoner i kommunehelse–
tjenesten.
- Valg av analysemetoder forutseuer instru-
19
