![]()
Paraneoplastiske nevrologiske syndromer, også
kalt ”nevrologiske fjerneffekter av kreft”, er
sjeldne (ca. 1 – 2% av alle kreftformer), men kli-
nisk viktige, fordi de nevrologiske symptomene
hos 50-70% av pasientene presenterer seg mens
den underliggende kreftsvulsten er asymptoma-
tisk (1). Erkjennelsen av et paraneoplastisk synd-
rom kan derfor føre til at kreftsykdommen avslø-
res mens den ennå er på et helbredelig stadium. I
tillegg kan onkologisk behandling reversere eller
stabilisere de nevrologiske symptomene, som kan
være meget invalidiserende for pasienten. Små-
cellet lungekreft er den kreftformen som oftest er
assosiert med paraneoplastisk nevrologisk syk-
dom. Andre krefttyper, som er relativt vanlige i
denne sammenheng, er eggstokk-kreft og bryst-
kreft, men også andre typer kreft kan være invol-
vert. De vanligste nevrologiske paraneoplastiske
syndromene er encefalomyelitt, cerebellær dege-
nerasjon, nevropati og myastent syndrom (2-4).
Den mest sannsynlige mekanismen for utvik-
ling av paraneoplastiske nevrologiske syndromer
er at kreftcellene uttrykker antigener som ligner,
eller er identiske med, antigener som finnes i ner-
vesystemet, såkalte nevroonkogener (5,6). Kreft-
svulsten utløser en immunrespons som kryssrea-
gerer med nervevev. Hypotesen støttes av at man
kan finne ansamling av mononukleære celler i
nervevev, og at pasienter med paraneoplastisk
syndrom har cytotoksiske T-lymfocytter og para-
neoplastiske antistoffer i serum og eventuelt i spi-
nalvæsken rettet mot nevroonkogener.
Hvorfor paraneoplastiske nevrologiske syndro-
mer opptrer hos noen pasienter og ikke hos andre
med tilsynelatende samme type kreft er ukjent.
Det er mulig at dette til en viss grad skyldes ulik
ekspresjon av HLA-molekyler som er viktig for
antigen-presentasjon til T-lymfocytter.
Ved hjelp av immunologiske teknikker kan det
påvises ulike paraneoplastiske antistoffer mot
nervevev. Slike antistoffer kan være tidlige mar-
kører for kreft. Anti-Hu, anti-Yo og anti-Ri har
fått sine navn etter bokstaver i etternavnet til de
første pasientene de ble påvist hos. Disse antistof-
fene er rettet mot RNA-bindende proteiner (Hu,
Ri) og DNA-transkripsjonsproteiner (Yo) som er
nødvending for nevron-overlevelse. Ved paraneo-
plastisk cerebellar degenerasjon kan muligens
anti-Yo antistoffer påvirke reguleringen av c-myc
som igjen fører til apoptose av Purkinje-celler i
cerebellum. Det er imidlertid sannsynlig at spesi-
fikke cytotoksiske T-lymfocytter spiller en større
rolle i patogenesen ved paraneoplatisk encefal-
omyelitt og cerebellar degenerasjon som er asso-
siert til disse antistoffene. Antistoffer rettet mot
overflate-antigener (ionekanaler/reseptorer), som
anti-VGCC (mot spenningsstyrte Ca-kanaler) og
anti-AchR ved henholdsvis Lambert-Eaton myas-
tent syndrom og myastenia gravis, har imidlertid
en sikker patogenetisk betydning. Disse, samt
andre markører, undersøkes nå rutinemessig ved
Laboratorium for klinisk biokjemi i samarbeid
med Nevroloimmunologisk forskningslaborato-
rium, Haukeland sykehus, Bergen.
Tabell 1 gir en oversikt over de vanligste para-
neoplastiske antistoffer og deres relasjon til nev-
rologisk syndrom og type kreft. Testene har
meget høy spesifisitet, og påvises slike antistoffer
i serum eller eventuelt i spinalvæske er det derfor
overveiende sannsynlig at underliggende kreft er
årsak til pasientens nevrologiske symptomer og
funn. Sensitiviteten er derimot lavere, og pasien-
ter kan derfor ha paraneoplastisk nevrologisk
syndrom uten at slike antistoffer kan påvises.
For analyse av paraneoplastiske antistoffer tas 1
– 2 ml serum på glass uten tilsetning eller på gel-
glass. Hemolyse må unngås. Prøven sendes, med
kliniske opplysninger, til Nevro-revma laborato-
22
Klinisk Kjemi i Norden 3, 2002
Paraneoplastiske nevrologiske syndromer.
Antistoffer av stor betydning for diagnostikk
Christian A. Vedeler, Nevrologisk avdeling
Bjørn J. Bolann, Gunn Nøstdal, Laboratorium for klinisk biokjemi
Haukeland sykehus, N-5021 Bergen
