![]()
8
| 2 | 2007
Klinisk Biokemi i Norden
9
| 2 | 2007
Klinisk Biokemi i Norden
(Fortsætter side 10)
Det begynte med van
Leeuwenhoeck og mikrosko-
pet
Det hele startet med Antonj van
Leeuwenhoeck og mikroskopet
han konstruerte i 1674. Ulike
linser var nok tidligere satt sam-
men for å gi forstørrelse, men
disse var aldri i nærheten av den
forstørrelse og kvalitet som er
nødvendig for å se blodceller. Med sitt mikroskop
beskrev van Leeuwenhoeck for første gang røde
blodlegemer. Han målte endog diameteren på disse
med stor nøyaktighet uten at vi i dag vet hvor-
dan. Han beskrev også for første gang bakterier,
og skilte mellom kokker og staver. Disse funnene
ble publisert i Philosophical Transactions, et av
de aller første vitenskapelige tidsskrift
(forsidebil-
ledet).
van Leeuwenhoeck publiserte 375 artikler i
Philosophical Transactions de neste 50 år.
Kanskje kan man si at mikroskopet var en vik-
tig faktor for at biologisk og medisinsk forskning
i større grad ble basert på saklig observasjon.
Tre store disipliner innen dagens medisin har sin
hovedbasis i mikroskopet; hematologi, bakteriologi
og patologi.
van Leeuwenhoeck arbeidet som teppeselger
og vaktmester og hadde ingen formell utdan-
ning. Det er kanskje et tankekors at et av de
store fremskritt innen biologisk vitenskap og
medisin ble gjort av en mann uten akademisk
bakgrunn. På den annen side viser det også at
det tidligere så lukkede og hypotesefokuserte
vitenskapelige miljø nå åpnet seg, viste større
toleranse og la mer vekt på objektivitet og
fakta.
Fra mikroskop til flowcelle
Tor-Arne Hagve
Avdeling for medisinsk biokjemi Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF Oslo.
E-post: tor-arne.hagve@rikshospitalet.no
De neste 200 år
I løpet av de påfølgende 200 år kom det lite ny
viten om blodceller og bruken av celletelling i diag-
nostisk medisin. Hovedårsaken er sannsynligvis at
man ikke klarte å gjøre kvantitative tellinger eller
målinger. En annen årsak var at man kjente lite til
sammenhengen mellom blodcellenes morfologi og
antall i forhold til sykdom. Man sluttet endog å
tro på det man så i mikroskopet. William Hewson,
”hematologiens far”, skrev i 1773 at ”Some have
gone so far as to assert that no credit could be given
to microscopes, that they deceive us by representing
objects different from what they really are”. Endog
Goethe hadde en mening om verdien av mikrosko-
pet og skrev i 1829 at ”Microscope and telescope
confuse in reality the pure judgement”. Dette er nok
et eksempel på at vitenskapen i noen grad ikke var
observasjons-basert, men heller hypotese-orientert
og preget av mystisisme.
Karl Vierordt tellet 5000 celler i hver prøve
Den aller første kvantitative telling av erytrocytter
er kreditert Karl Vierordt. I 1851 publiserte han en
metode hvor et kjent volum fortynnet blod, målt
i et glasskapillær med kalibrert diameter og målt
lengde, ble applisert på et dekkglass. Deretter ble
hele prøven tellet i mikroskop med hjelp av et rute-
nett i okularet. I hver prøve ble det tellet ca 5000
celler og det tok i størrelsesorden 3-4 timer å telle
en prøve. Vierordt gjorde i løpet av flere måneder
tellinger i blod fra seg selv. Tar vi hensyn til bio-
logisk variasjon, var den analytiske variasjonen
for hans metode i størrelsesorden 4-5 % hvilket er
nært det vi i dag har på de moderne helautomatiske
celletellere. Men Vierordts metode fikk ingen stor
utbredelse, fordi det tok lang tid, og fordi det ennå
ikke var etablert ”referanseområder” eller noen sik-
ker sammenheng mellom antall erytrocytter i blod
og sykdom. Anemier var kun definert som primære
og sekundære hvilket i virkeligheten betydde et
skille mellom alvorlige tilfeller av pernisiøs anemi
og andre anemiformer. Paul Ehrlich beskrev i 1891
store kjerneholdige røde blodlegemer (megalo-
blaster) i benmarg som karakteristisk for pernisiøs
anemi. Klassifisering av anemier i forhold til antall
erytrocytter, størrelse og farging ble først beskrevet
70 år senere.
Historien om pernisiøs anemi er et godt
eksempel på hvordan laboratorieteknisk diag-
nose av en sykdom ligger foran den enkleste
forståelse av patogenese og behandling. Det
var bortimot 40 år etter Ehrlichs beskrivelse
av megaloblaster at George Whipple i 1926
fant at tilskudd av leverekstrakt var effektivt
som behandling av pernisiøs anemi. At det
var folsyre og vit B12 som var de aktive
komponentene ble ikke vist før i 1942.
Paul Ehrlich og farging av blodutstryk
Paul Ehrlich var 23 år da han som student beskrev
den første brukbare metode for farging av blod-
utstryk hvor det var mulig å skille mellom kjerne,
cytoplasma og andre strukturer i leukocytter. Med
en forbedret farge-metode beskrev han i 1879
på basis av morfologi og granula de fem klasser
leukocytter som vi i dag fortsatt holder oss til ved
differensialtelling. Fargevæsken besto hovedsake-
lig av metylenblått og fuchsin, og var svært lik de
fargevæskene vi bruker i dag. Ehrilchs fargemetode
fikk etter hvert stor utbredelse og bare kort tid etter
at den var publisert ble den oppfattet som stan-
dardprosedyre for differensialtelling. Og det har den
vært i 120 år.
Man kan undre seg over hva som skal til for å
finne en fargemetode for de forskjelligartede
celler som er i blod. Riktignok var Ehrlich en
fremragende kjemiker som fikk Nobelpris i
1908 , men var det med bakgrunn i kjemiske
prinsipper at fargevæskene ble utviklet, eller
var det prøving og feiling? Eller tilfeldighet?
Man må vel tro at kjemiske funderinger var
utgangspunktet, men det synes også åpen-
bart at både prøving og feiling og tilfeldighet
spilte en ikke liten rolle. Følgende historie er
eksempel på det. Ehrlich hadde uten å lyk-
kes prøvd å farge et utstryk av sputum fra
en pasient med tuberkulose. I sitt for øvrig
rotete arbeidsrom hadde han plassert et par
utstryk på vedovnen til tørking. I mellomti-
den fyrte tjeneren opp ovnen og da Ehrlich
neste dag undersøkte de varmede utstrykene
fant han perfekt fargede tuberkelbakterier.
Metoden var standardprosedyre i mange tiår
fremover
Standardisering var fortsatt et problem til
begynnelsen av 1930-åra
Med fargemetodene og standardiserte tellekam-
mere (Bürker-kammeret kom i 1905) kom også et
stort antall arbeider som klart viste sammenhengen
mellom endringer i blodcellers antall og morfologi
ved ulike patologiske tilstander. Men fortsatt var
standardisering et problem. Det første dokumenterte
forsøk på å lage et referanseområde for telling av
erytrocytter var så sent som i 1922 og baserte seg
på prøver fra seks personer.
Et annet eksempel på manglende standardise-
ring er måling og tolkning av hemoglobin. En
metode for bestemmelse av hemoglobin ble første
gang publisert i Lancet i 1887. Denne baserte seg
på visuell bedømming av farge i forhold til en
standardrekke og var helt klart for grov til å gi
brukbar informasjon. Bestemmelse av hemoglobin
spektrofotometrisk som cyanhemoglobin ble første
gang beskrevet av Stahe i 1920 og har senere vært
internasjonalt akseptert (ICSH 1978) som referanse-
metode. Metoden var god nok, men svaret ble gitt
ut i prosent av normal. Det tok imidlertid mange
år før det ble laget en referanse for hva som var
normalt. Etter hvert kom det dedikerte instrumenter
til bestemmelse av hemoglobin. Sahli’s hemometer
baserte seg på fortynning med en HCl-løsning inntil
fargelikhet med væsken i et standardglass. Denne
metoden ble brukt på legekontorer så sent som i
50-åra. Senere kom Zeiss-Ikon apparatet som også
var et håndholdt instrument basert på fargesam-
menligning av et fortynnet hemolysat og en stan-
dard. I Sicca-hemometeret brukte man ufortynnet,
hemolysert blod som ble anbragt under en glasskile
laget slik at blodtykkelsen varierte jevnt i kilens
lengde. Bæreglasset med prøven under kilen ble for-
skjøvet sidelengs til fargelikhet med en standard.
