startet avdelingen i midten av 80-årene arbeidet
med å bygge opp cellebiologisk kompetanse. Dette
ble innledningsvis knyttet til monocytten som
målcelle, fordi denne celle har fått !llkende
oppmerksomhetiatheroskleroseprosessen,ogfordi
den besitter såvel koagulasjons- som fibrinolyse–
egenskaper. Innledningsvis etablerte man systerner
for å fremstille monocytter med h!lly grad av renhet
(elutriator-sentrifugering), og som et ledd i stan–
dardiseringen også teknikker for bioviabel ned–
frysning . Dette har muliggjort nedfrysning av et
stort antall ampuller med standard monocytter fra
enkeltgiver, og også muliggjort fremstilling og
oppbevaring av celler fra pasienter. Ved denne
tilnrerming er det i modellfors!llk blitt mulig å
studere hvorledes monocytten, når den uttrykker
sin koagulasjonsevne, kan omdanne plasma-fibrino–
gen til fibrin, og hvorledes monocytten, når den
videreutvikles til makrofag i in vitro kulturer, har
evne til å oppregulere sitt fibrin nedbrytnings–
potensial. Teknikkene er også blitt brukt til å
unders!llke monocytter fra pasienter som inngår i
behandlingsfors!llk for hjerte-karsykdom, blant
annethvorledes tilf!llrsel av ASA, Omega-3 fettsyrer
m.m. påvirker cellene. Slike studier har blant annet
vist at visse pasienter er "high responders", andre
"lo
w
responders".
ParaHelt med unders!llkelser av disse cellers
prokoagulante og fibrinolytiske potensiale har la–
boratoriet etablert teknikker til å måle cellenes
cytokinproduksjon, så vel ustimulert som stimulert
i cellekultur. Det har vist seg at monocytter isolert
fra personer med h!llyt, respektive lavt HDL-koles–
terol, har forskjellig cytokin-, fibrinolyse- og
koagulasjons responsprofiler. Arbeid pågår nå for
å pr!llve å forstå sammenhengen mellom den bes–
kyttende effekt som h!llyt HDL-kolesterol har på
hjerte-karsykdom og de endringer man finner i de
nevnte responsparametre hos personer med
forskjellig HDL-konsentrasjon.
Tilgangen på standardisert fremstilte og
oppbevarte monocytter og lymfocytter har
muliggjort in vitro studier med monocytter under
forhold hvor de kommer i kontakt med str!llmmende
blod. I samarbeid med Bioreg (Nycomed) har man
funnet at monocytter har minst like uttalte
prokoagulante egenskaper som endotel og blottlagt
kollagen.
Siden slutten av 1980-årene har laboratoriet
etablert genteknologiske metoder, blant annet
Klinisk
lcemi
i
Nor<kn 3, 1993
polymerase chain reaction (PCR), til kvalitativ og
gradvis kvantitativmålingav mRNA. Dette gjelder
spesielt for koagulasjons-, fibrinolyse- og
cytokinfaktorer. Preliminrere data viser bl.a. at
monocytter som er isolert fra pasienter med
meningokokk-sepsis, har endret cytokin-mRNA
m!llnster i forhold til friske kontrollpersoner.
Klinisk farmakologi og toksikologi.
Flere
doktorgradsprosjekter ble gjennornf!llrt i 1970- og
80-årene for å klargj!llre hvordan variasjon i serum–
proteinbinding av medikamenter kan bidra til
forskjeller mellom individer i farmakokinetikk og
biologiske effekter. Disse viste bl.a. at basiske
legernidler som kinidin i stor utstrekning bindes til
akuttfaseproteiner (f.eks. orosomucoid). Endringer
i proteinkonsentrasjonen kan derved bidra til
betydelige forskjeller i forholdet mellommåltmedi–
kament-konsentrasjon og biologisk effekt. I
terapeutiske serumkonsentrasjoner viste f.eks .
arytmimidlet disopyrarnid metningskinetikk i sin
binding til orosomucoid, med klare konsekvenser
for vurderingen av målte konsentrasjoner .
Tilsvarende ble detfunnet at albumin, orosomucoid
og lipoproteiner påvirket effekten av sure, n!llytrale
og basiske legernidler gjennom binding. Arbeid
med detinerte d!llgndoser for legernidler f!llrte til at
dette begrepet fikk bred anvendelse som mål for
bruk og salg av legemidler. Innenfor toksikologi
ble det srerlig gjort studier av intoksikasjoner med
antidepressiva, metanol og etylenglycol, i samarbeid
med sykehusets kliniske avdelinger.
Fra de seneste års forskning b!llr spesielt nevnes
studiet av organiske nitraters farmakokinetikk (i
samarbeid med medisinsk avdeling), og en studie
av sederende behandling av kritisk syke pasienter (i
samarbeid med intensiv-avdelingen). Dessuten er
det igangsatt et cellebiologisk prosjekt med farma–
kologisk regulering av hjertets funksjon via
membranreseptorer og ionekanaler. Isolering og
korttidsdyrkning av enkeltmuskelceller fra
rottehjerte er tatt i bruk til dette formål, og et
doktorgradsprosjekt over regulering av kalsium–
kanaler i hjertet nrermer seg avslutning.
FREMTIDEN
Virkningene av sentraliseringen av avdelingen
(kfr.
tidligere) vil bli fulgt n!llye fremover. Så langt
synes det som den har vrert forholdsvis vellykket.
Den har medf!llrt en effektivisering og kapa-
25
