32 |
Klinisk Biokemi i Norden · 4 2016
effekt på rekvireringsmønster, ikke minst på kort
sikt. På lengre sikt og for varig effekt er det behov
for tiltak (a) som endrer legers innstilling til bruk av
laboratorieanalyser, (b) som øker legers kompetanse
og forståelse for hva de ulike parametere kan bidra
til ved diagnose, oppfølging og kontroll, og (c) som
dokumenterer, og i så stor grad sommulig kvantiterer,
verdien av ulike analyseparametere (sensitivitet, spe-
sifisitet, prediktiv verdi osv). Det er viktig at leger blir
bevisst at rekvirering av mange analyser initialt ikke
nødvendigvis fører til målet raskere enn med mer
sekvensiell og målrettet bruk av laboratorieanalyser.
Nytten av analyser må beregnes og evalueres
(kunnskapsbasert) i forhold til klinisk verdi relatert til
diagnose, oppfølging og behandling. Det må etableres
systemer som sikrer at laboratorieanalyser rekvireres
og tolkes på en kunnskapsbasert måte. Før en ana-
lyse innføres bør det foreligge en grundig faglig og
økonomisk vurdering av analysens nytteverdi (17).
Det må utarbeides kunnskapsbaserte retnings-
linjer for hvilke analyser som skal utføres ved ulike
problemstillinger og hvor ofte de kan gjentas. Klini-
kernes viktigste behov er veiledning om hvordan det
samlede tilbud av laboratorietjenester skal brukes i
sammensatte og kompliserte kliniske problemstil-
linger. Dette må gjøres i nært samarbeid mellom
laboratorieavdelinger og de kliniske enhetene.
Samarbeid mellom laboratorieleger og leger i kli-
nisk virksomhet kan med fordel styrkes. Dette bør
skje på flere nivåer, både i forhold til enkeltpasienter
i den daglige rutineaktivitet og ved utforming av
lokale, regionale og nasjonale retningslinjer. Labora-
toriefagene må ikke oppfattes som ren analysevirk-
somhet som kan drives uavhengig av klinisk medisin.
Det er viktig at klinikere (rekvirenter) er involvert i
alle former for planlegging av tiltak for å endre rekvi-
reringsaktivitet og rekvireringsmønster.
Det må etableres gode systemer for registrering
av legers rekvireringspraksis for å kunne gi bedre
veiledning.
Kostnader for hver enkelt analyse må beregnes og
rekvirenter må være informert om kostnadsnivået
på analyse(gruppe)nivå. Intern debitering som sty-
ringsverktøy er og har vært innført i flere sykehus og
län i Sverige med vekslende suksess, ikke minst fordi
innføring av interndebitering bare hadde forbigående
effekt. I Norge har man liten erfaring med interndebi-
tering. En av grunnene til at man har vært tilbakehol-
dende er at den byråkratiske gjennomføring har blitt
sett på som komplisert og ressurskrevende.
Som nevnt ovenfor er det vanskelig å estimere
omfanget av overrekvirering. I en systematisk gjen-
nomgang av 44 studier av andelen overrekvire-
ring/feilrekvirering («inappropriate laboratory use»)
varierte denne fra 4.5% til 95% (18). Felles for disse
undersøkelsene var at man fant det vanskelig å defi-
nere hva som er riktig bruk av analyser. Resultatene
indikerer imidlertid at det kan være snakk om et stort
problem, ikke bare medisinsk men selvsagt også øko-
nomisk. Overrekvirering representerer store summer
tatt i betraktning at laboratorieanalyser utgjør i stør-
relsesorden 2.5 % av totale utgifter til helsevesenet i
europeiske land (19).
Oppsummering
Overrekvirering av laboratorieanalyser er et reelt
problem som kan være vanskelig å løse. Laboratorie-
avdelingene har ansvar for å informere og bevisstgjøre
leger om hensiktsmessig og riktig bruk av labora-
torieanalyser og dette må gjøres kontinuerlig. Slik
rådgivning må for eksempel intensiveres hver gang
det kommer et nytt kull turnuskandidater. Labo-
ratoriene må også legge praktiske forhold til rette
for riktig rekvirering, ikke minst med elektroniske
hjelpemidler. Rekvirenter må til enhver tid være seg
bevisst sin rekvireringspraksis og forholde seg til
Odense, "Kejserens nye klæder". Bronzeskulptur af Keld
Moseholm Jørgensen. Foto: Henrik Alfthan.
