Klinisk Biokemi i Norden · 4 2016
| 29
Er overrekvirering av laboratorieanalyser
et reelt problem?
Kari Løhne
1
, Tor-Arne Hagve
2
1
Avdeling for medisinsk biokjemi, Ullevål, Oslo universitetssykehus, Oslo
2
Tverrfaglig laboratoriemedisin og medisinsk biokjemi, Akershus universitetssykehus, Lørenskog
Det ble i 1996 hevdet at laboratorieanalyser bidrar
til 60-70% av alle beslutninger som fattes vedrø-
rende diagnose og oppfølging av pasienter på syke-
hus (1). Med bakgrunn i den rivende teknologiske
utviklingen som har vært de siste 20 år må en anta
at betydningen av og bruken av laboratorieanalyser
har økt betydelig i samme tidsrom og at den kliniske
avhengigheten av laboratorieanalyser er tilsvarende
styrket. Det er innen laboratoriemedisin gjennom
mange år erfart en økning i aktivitet (antall utførte
analyser) fra år til år på størrelsesorden 8-10 % uten
at dette i særlig grad kan tilskrives en forverret helse-
tilstand i pasientpopulasjonen eller økt forekomst av
sykdom i befolkningen (2,3). Det meste av økningen
skyldes hyppigere bruk av allerede etablerte para-
metere men også til en viss grad bruk av nye og til
dels ressurskrevende analyser. Dette er en naturlig
forutsetning for de betydelige fremskritt som preger
medisinsk diagnostikk og behandling.
Laboratorieanalyser har altså en viktig rolle og stor
betydning i det norske helsevesenet både medisinsk
og økonomisk, og som det vil fremgå av det følgende
er det med sikkerhet et overforbruk. En arbeids-
gruppe oppnevnt av Legeforeningens sentralstyre har
nylig sendt ut til høring rapporten «For mye, for lite
eller akkurat passe? Om variasjon, over- og underfor-
bruk i helsetjenesten». I rapporten er det i stor grad
fokusert på den kliniske spesialisthelsetjenesten samt
bildediagnostikk, mens laboratorietjenesten nærmest
ikke er nevnt.
Overrekvirering er en reell utfordring
Riktig eller hensiktsmessig bruk av laboratorieanaly-
ser er vanskelig å beskrive, bedømme eller kvantitere.
Rekvirerende lege står ofte i en hektisk situasjon med
behov for raske avgjørelser og tiltak. På Akershus uni-
versitetssykehus (Ahus) blir i størrelsesorden 40 % av
alle analyser som er utført på inneliggende pasienter
rekvirert fra Akuttmottaket. Rekvireringsmønster vil
i stor grad preges av legens kompetanse og erfaring,
av sammensetning av analysepakker, av innarbeidede
lokale rutiner og av lokal kultur. Det er sannsynligvis
ikke kontroversielt å anta at turnuskandidaten rekvi-
rerer mer analyser enn overlegen.
Årsaken til at leger rekvirerer flere analyser enn
nødvendig kan være enklere tilgang på analyser,
lokale tradisjoner, overdreven tiltro til laboratori-
eresultater, påtrykk fra pasienter om å gjøre spesielle
analyser, utrygghet i forhold til konsekvenser av sen
eller feil diagnose og behandling , behov for å gardere
seg mot feilvurderinger samt faglig usikkerhet .
En rekke undersøkelser viser at det er store regio-
nale forskjeller i rekvireringsmønster som ikke kan
forklares ut fra forskjeller i sykelighet i de aktuelle
pasientpopulasjonene. I en undersøkelse publisert i
2008 fant man i sykehuslaboratorier i Helse Vest og
Helse Nord til dels store forskjeller i rekvirerings-
frekvens og en betydelig spredning i relativ rekvire-
ringsratio (4,5). Sistnevnte er ratio mellom to faglig
relaterte analyser (for eksempel SR/CRP) og brukes
som et mål på forskjellig rekvireringsmønster der
absolutte størrelser (antall analyser) ikke kan sam-
menlignes. Det ble i 2001 gjennomført en kartlegging
av analysemønster på universitetssykehus i de nord-
iske land, som viste betydelige forskjeller.
Ratio fT4/TSH var på Akademiska sjukhuset
0.67, på Kuopio Universitetsjukhus 0.41, Odense
universitetshospital 0.35 og på Rikshospitalet
0.96. Ratio ASAT/ALAT var i samme rekkefølge
