![]()
21
| 3 | 2003
Klinisk Biokemi i Norden
kunnskap og erfaring innen de fleste emneområder i
medisinsk biokjemi.
Utdanning av bioingeniører
Som ved andre sykehus hadde også laboratoriene på
Rikshospitalet laboratoriesykepleiere som hadde
liten formell laboratorieutdanning. Behovet for spe-
sielt utdannede laboratorie-teknikere trengte seg
frem da mer kompliserte metoder og instrumenter
ble tatt i bruk. På slutten av 50-tallet startet
"Sentrallaboratoriet" utdanning av laboratorietek-
nikere, og i 1970 ble Statens Fysiokjemikerskole
opprettet "etter mye mas fra professor Lorentz
Eldjarn", som det er formulert i Torolf Elsters bok
"Rikets Hospital". I dag utdanner Høgskolen i Oslo,
Bioingeniørutdanningen, 30 – 40 bioingeniører pr.
år og gir som eneste skole i landet videreutdanning
av ett års varighet til 12 bioingeniører. Både leger
og bioingeniører ved Klinisk-kjemisk avdeling er
involvert i denne undervisningen.
INSTITUTT FOR KLINISK BIOKJEMI
Historikk
Institutt for klinisk biokjemi ble opprettet av
Universitetet i Oslo i 1961, på initiativ av Lorentz
Eldjarn. Han kom som professor og overlege til
Rikshospitalet i 1959, etter at han i noen år hadde
bygget opp klinisk-kjemisk virksomhet ved Det nor-
ske Radiumhospital. Han innså klart at klinisk kjemi
ved et universitetssykehus måtte omfatte mer enn
bare den analytiske virksomhet. Basal biokjemi og
biologisk vitenskap var i sterk utvikling og det var
behov for en institusjon som kunne være brobygger
mellom disse basale fagområdene og klinisk medi-
sin. En slik brobygging kunne bare skje gjennom
undervisning av medisinske studenter og leger, og
ved aktiv forskning innen biokjemi og klinisk kjemi.
Det ville være vanskelig å få til en slik virksomhet
innenfor rammen av en travel rutineavdeling, der
hovedoppgaven var å produsere analysesvar så
raskt og effektivt som mulig. Ved å opprette et sepa-
rat institutt, knyttet til Universitetet og ikke til
hospitalets rutineavdeling, ville imidlertid slike
oppgaver kunne løses langt lettere. Samtidig måtte
det være nærhet mellom institutt og rutineavdeling.
På disse idegrunnlag ble Institutt for klinisk biokje-
mi etablert og plassert i etasjen over Klinisk-kjemisk
avdeling.
Lorentz Eldjarn ble Instituttets første sjef. Hans pro-
fessorat ble overført fra Klinisk-kjemisk avdeling til
Instituttet. Fra 1978 har Oddvar Stokke hatt stillin-
gen som professor I ved instituttet og avdelings-
overlege i bistilling ved avdelingen. Jon Bremer
kom til Instituttet i 1961 og var i mange år dosent I
fram til 1972 da han ble professor ved Institutt for
medisinsk biokjemi, Universitetet i Oslo. Egil Jellum
overtok dosenturet, som i 1986 ble omgjort til et
professorat. Johan Henrik Strømme var dosent i
tidsrommet 1971 – 73 etterfulgt av Sverre Skrede
som i 1985 fikk et personlig opprykk til professor I,
en stilling han hadde inntil sin død i 1987. Bjørn
Christophersen har senere innehatt dette professora-
tet. Eli Anne Kvittingen har siden 1995 hatt en pro-
fessor I stilling. Det har opp gjennom årene arbeidet
en rekke personer, de fleste leger, som universitets-
stipendiater og som forskningsstipendiater, lønnet
av forskningsråd og forskjellige humanitære orga-
nisasjoner.
Undervisningoppgaver
Klinisk biokjemi og fysiologi er et undervisningsfag
for medisinske studenter. I undervisningen deltar
også leger fra rutinesiden. Instituttet er aktiv i den
postgraduale undervisningen ved Universitetet i Oslo.
Viktig er også den kontinuerlig interne undervisning,
som foregår i vår felles spisepause for alt akademisk
personell ved institutt og avdeling. Tre dager i uken
er det vitenskapelig program, og de resterende to
dager administrativt program eller diskusjon ved-
rørende rutinevirksomheten. Hele den samlede aka-
demiske stab er med på å dekke programmet for
undervisningen. Denne møtevirksomheten har
betydd mye for den interne opplæring, for samhold
og felles idéskaping, og for rekruttering og utdanning
av spesialister i faget medisinsk biokjemi.
Vitenskapelig aktivitet
I alle år instituttet har eksistert, har det foregått en
livlig forskningsaktivitet. Hele den akademiske stab
har hatt mulighet til å delta aktivt i forskning, enten
den formelle tilknytning har vært til institutt eller
avdeling. Tilsvarende har rutineforpliktelsene vært
fordelt, uavhengig av arbeidssted.
Forskningsaktiviteten har vært sentret rundt be-
stemte temaer, som har endret seg noe opp gjennom
(Fortsætter side 24)
