![]()
20
| 4 | 2008
Klinisk Biokemi i Norden
(Fortsat fra side 18)
diagnosetidspunktet (14,15). SFLC synes også å være
nyttig i den videre evaluering av forløp og behandling.
Også ved non-Hodgkin lymfom og ved kronisk lym-
fatisk leukemi sees monoklonalt protein hos 10-15%,
som uttrykk for mulig utvikling av MM, og patologisk
SFLC påvises hos noen flere men uten at dette i praksis
har blitt noe viktig anvendelsesområde for SFLC.
I de internasjonale retningslinjer
har således SFLC en
forholdsvis begrenset plass. Internasjonale retnings-
linjer er, og skal være, konservative. De skal sikre at
pasienter diagnostiseres og behandles over lang tid
i henhold til en fast protokoll. De skal også sikre en
mest mulig lik diagnostikk og behandling ved forsk-
jellige sykehus. Ut fra dette er det ikke uventet at den
anbefalte bruk av SFLC er beskjeden. De viktigste
anvendelsene av SFLC ved myelomatose er summert i
tabell 4. De innebærer at man i hvert fall foreløpig ikke
kan nedlegge noen av de tradisjonelle elektroforese-
metoder, for eksempel av urinprotein, og erstatte disse
med direkte måling av frie lette kjeder i serum.
SFLC versus urinprotein-elektroforese
Følgende forhold tilsier at de to målemetoder for BJP
supplerer hverandre mer enn de erstatter hverandre:
•
Urinelektroforese med påfølgende immunfiksering
er mer sensitiv enn påvisning av økt serun λ- eller
κ-lettkjeder og patologisk κ/λ-ratio ved lave men
patologiske konsentrasjoner av BJP i urin (ned til ca
5-10 mg/L). Således fant Hill (16) patologisk ratio
hos 11 av 13 pasienter med BJP, og Beetham (17)
fant patologisk ratio bare hos 26 av 34 pasienter
med BJP.
•
Bare elektroforese kan påvise de frie lette kjeder
som ett og derved sannsynlig monoklonalt bånd.
•
Det er vanskelig å få inn urinprøve på pasienter,
også de som er mistenkt for myelomatose. Og ofte
er mistanken forholdsvis svak.
•
Ved nonsekretorisk myelomatose er det (tabell 2)
ikke påvisbart BJP i urin ved immunfiksering. Men
mange av disse har øket serumkonsentrasjon av κ-
eller λ-lettkjeder og betydelig patologisk k/λ-ratio
som tegn på monoklonalt protein (11,12). Dette
skyldes sannsynligvis nyrenes betydelig evne til
tubulær reabsorpsjon av frie lette immunglobu-
linkjeder slik at BJP bare kan påvises når denne
kapasiteten overskrides.
Egen erfaring i bruk av SFLC ved myelomatose
På Ullevål har vi siden september 2004 benyttet
SFLC som supplement til våre øvrige parametre for
diagnostikk og oppfølging av myelomatose. Grunnet
flere av de uenigheter og usikkerheter som eksisterer
vedrørende bruk av SFLC har vi nylig gjennomgått
våre erfaringer gjennom 1 år og publisert disse (18).
Noen av våre erfaringer var:
Bakgrunn:
Vi utførte elektroforese i 3818 sera og
supplerte med SFLC for de 1067 sera hvor det fore-
lå ROTI eller det var hypogammaglobulinemi ved
elektroforese. Fra sykehusets IT-avdeling fikk vi en
liste med alle pasienter ved sykehuset, inneliggende
og polikliniske, som fikk diagnosen myelomatose i
løpet av undersøkelsesperioden eller de påfølgende
6 måneder.
Funn:
Vi fant 29 pasienter med nydiagnostisert
myelomatose, av disse var det 7 med LCMM. Hos én
pasient med anemi som fikk diagnosen myelomatose
utførte vi feilaktig ikke SFLC. For de øvrige pasienter
Tabell 4. Bruk av SFLC i henhold til de internasjonale anbefalinger
UK myeloma forum
Nordic Myeloma study group
British Commity for standards in Haematology (7)
SFLC kan benyttes til å kvantitere urin-lettkjeder til
erstatning for urinprotein samt urin-elektroforese
International Myeloma Foundation (6)
Ved manglende monoklonal komponent i serum
kan SFLC benyttes, men det anbefales døgnurin
med kvantitering av proteinutskillelse
International Myeloma Foundation (8)
SFLC er nyttig som behandlingskriterium hos
mange pasienter med lavsekretorisk eller nonsekre-
torisk myelomatose
