40 |
Klinisk Biokemi i Norden · 1 2017
Medisinsk biokjemisk forskning i Norge anno 2016
Tor-Arne Hagve
Tverrfaglig Laboratoriemedisin og Medisinsk Biokjemi, Akershus Universitetssykehus og
Institutt for Klinisk Medisin, Campus Ahus, Universitetet i Oslo
Fagområdet ”medisinsk biokjemi
og fysiologi” ble formelt godkjent
som medisinsk spesialitet i 1946.
Etter det har spesialiteten endret
navn, via klinisk kjemi, til medis-
insk biokjemi. Det meste av labo-
ratorieaktiviteten på sykehus var i
de tidlige år knyttet til de kliniske
avdelinger der hver avdeling hadde sitt lille labo-
ratorium. På Ullevål sykehus ble det i tillegg til de
lokale laboratorier etablert et Sentrallaboratorium
så tidlig som 1937, mens Rikshospitalet fikk sin
egen laboratorieavdeling først i 1953. Asbjørn Føl-
ling ble sistnevnte avdelings første sjef samt landets
første professor i medisinsk biokjemi. Det var først i
begynnelsen av 1960 årene at forskningsaktiviteten
innen fagområdet medisinsk biokjemi tok av og ikke
unaturlig var det fokus på regulering av biokjemiske/
metabolske prosesser særlig vinklet mot arvelige
stoffskiftesykdommer. For eksempel ble Institutt for
klinisk biokjemi (IKB) UiO/Rikshospitalet etablert i
1961 hvor det i tidens løp er påvist flere nye arvelige
stoffskiftesykdommer og som var pionerer innen
feltet, også internasjonalt. I denne tiden ble det på
alle universitetssykehusene etablert forskerstillinger
med rekruttering av entusiastiske unge talenter og
en betydelig økning i forskningsaktivitet. Medisinsk
biokjemi har alltid blitt sett på som en medisinsk
spesialitet som gir god anledning til forskning og
utvikling og har tradisjonelt vært attraktiv for forsk-
ningsaktive leger.
I dag er det i ”Norsk forening for medisinsk biok-
jemi” (fagmedisinsk forening under Den norske
legeforening) 140 medlemmer og av disse har 72
doktorgrad (PhD). På universitetssykehusene er det
totalt fire professor I-, ni professor II- og fem førstea-
manuensis stillinger.
Den strukturerte og langsiktige forskningsaktivi-
teten foregår naturlig nok i all hovedsak på univer-
sitetssykehusene. I 2015 ble det fra de medisinsk bio
kjemiske miljøene på universitetssykehusene publisert
103 artikler i internasjonale indekserte tidsskrifter
og for 32 av disse var første- og/eller sisteforfatter
fra fagområdet medisinsk biokjemi. Dette er i god
overenstemmelse med resultatene fra en undersøkelse
fra 2005 som viste at bare 20% av artikler publisert fra
de medisinsk biokjemiske miljøer på de store sykehus i
Sverige utgikk primært fra denne spesialiteten (1). En
senere upublisert undersøkelse som omfattet 30 syke-
hus i Norden viste likeledes at ca. 30% av publiserte
artikler hadde førsteforfatter fra medisinsk biokjemi,
og at det ikke var forskjell mellom universitetssyke-
hus og andre større sykehus. Dette kan tolkes dithen
at for 70-80% av publiserte artikler er medisinsk
biokjemi ”bare” del-leverandør av analyseresultater
til klinisk initierte studier og i beste fall medforfatter
på publikasjoner. Dette kan synes som mye. Men, det
er ikke unaturlig at medisinsk biokjemi er involvert i
kliniske prosjekter. Det ble i 1996 hevdet at laborato-
rieanalyser er viktig for 60-70% av alle diagnoser som
stilles (2). Med bakgrunn i den betydelige teknologiske
utviklingen som har preget laboratoriefagene de siste
ti-år er denne andelen sannsynligvis betydelig høyere
i dag. Laboratorieanalyser er selvsagt sentral i en stor
del av den kliniske forskning og medvirkning som
aktiv medforfatter fra laboratoriene er viktig for alle
parter, under forutsetning av at Vancouverreglene
følges. Laboratorieavdelingen bør involveres så tidlig
sommulig i et klinisk prosjekt, helst i forbindelse med
utforming av protokoll, og senere i registrering og
prosessering av data samt utforming av manuskript.
Det er imidlertid en bevisst strategi i fagmiljøet at det
er nødvendig å satse mer på egeninitiert forskning.
I 2007 ble de vitenskapelige programmene på to
kongresser (Nordisk og Europeisk) gjennomgått for
å kartlegge fokusområder for forskning og utvikling
(3) og følgende generelle problemstillinger peket seg
ut: klinisk nytte av nye biomarkører, sammenligning
