31
| 1 | 2011
Klinisk Biokemi i Norden
(
Fortsætter side 32)
Til Lisboa kommer jeg klokken seks. Det er kø på
motorveien og jeg forstår at jeg sannsynligvis ikke
rekker frem til åpningsseremonien med taler og Fado
musikk før denne er kommet så langt at drinkene
og verdens beste kaker fra Belém distriktet (som vil
forfølge oss hele kongressen) blir servert. I allefall
ikke hvis de er presise. Det gjør ingen ting. I Lisboa
går solen ned over hustakene og drosjen min, det er
18
grader, balsam for en kald nordisk sjel. Han spiller
noe som jeg lurer på om er Carlos Vives, den stor helt
fra Sør-Amerika, i alle fall var han det på nittitallet, da
vi var der med ryggsekkene våre. Jeg tørr ikke spørre
om det er Carlos, men jeg gir han ekstra driks.
På kongressenteret får jeg registrert meg. Knirke-
fritt. De har riktignok et sjarmerende system der man
henter registreringsbeviset et sted og så må stå i kø
et annet sted for å plukke opp de røde kongresskof-
fertene, men det går fint. Vi er ikke mange her nå. Jeg
tenker på Fortaleza; En time i kø, over 30 varmegra-
der, og det var køen for ikke-brasilianere. Den korte.
Jo, det gikk lett dette.
Da kommer de akkurat ut fra åpningsseremonien.
Et skred av mennesker ned trappen, på vei mot cock-
tail og kaker. Neste spenning; Kjenner jeg noen her?
Eller vil det være bare meg, en liten dame fra Bergen,
og et hav av portugisere, jeg kjenner ikke mange av
dem må jeg innrømme. Men det går bra. For det er
mange her, i alt 1200 sies det. En stor skandinavisk
gruppe. Finner, svensker. Noen nordmenn, dem
kjenner jeg jo alle. Over 200 mennesker fra Balkan
hørte jeg siden. Allerede på vei mot festen ser jeg flere
kjente. Det kommer til å gå bra dette.
Hjärta och smärta
Dagen derpå er vi i gang. Det vitenskapelige program
er bra. Det overrasker meg ikke. Sverre Sandberg har
ledet komiteen. Her er folk fra Harvard og NOKLUS.
POCT og proteomics. Evidence based medicine. Kar-
diologi; Vi må skifte beslutningsgrense for Troponin
T og begynne å bruke 99 percentilen. Paul Collinson
er streng og med britisk sarkasme. Han mener alvor.
Vi får vel se på det her hjemme da. Etterpå, i neste
uke eller så. Trombofili symposiet blir ledet av en
kvinne fra Athen. Hun har en imponerende pondus
og geleider sine tre menn (og forsamlingen) gjen-
nom foredragene med klar og tydelig kustus. De viser
bilde av Rudolf Virchow. Alle fire. Så glemmer vi ikke
hans triade så lett igjen. De holder på 15 minutter for
lenge. Vi blir ikke sure. Alle forelesningene begyn-
ner 5 minutt for sent og varer for lenge. De sier det
er vanlig. Og vi venner oss til det. Selv vi litt stive fra
Skandinavia. Det har ingen hensikt å kartlegge gene-
tiske polymorfismer for legemiddelhastighet før man
starter med Warfarin behandling. Nei vel.
Kakelhus... (foto: Birgitta Alemo)
