![]()
6
| 4 | 2007
Klinisk Biokemi i Norden
(Fortsætter side 9)
(Fortsat fra side 4)
innen vårt fagmiljø i Norden. For å få et bilde av
dette har jeg kartlagt de nordiske bidragene på
Nordisk kongress i Stockholm i 2004, i København
i 2006 samt Euromedlab i Amsterdam 2007.
De fleste studier fokuserer på sammenligning av
metoder, forbedring av metoder, kvalitetssikring,
kvalitetskontroll, nytten av ulike metoder ved defi-
nerte sykdommer, referansematerialer, nye tekniske
løsninger osv. Foredragene i forbindelse med Astrup
prisen er holdt utenfor. På Euromedlab 2007 ble det
totalt presentert 31 nordiske arbeider og 30 av disse
er av meg vurdert til å passe inn i grupperingene
ovenfor.
De fleste studiene som ble presentert på kongres-
sene er relevante, viser resultater som er nyttige
innen fagmiljøet og er vitenskapelig korrekt utført.
En rekke studier bygger på store populasjoner og er
publisert i anerkjente tidsskrifter. Det er da særlig
snakk om studier av den diagnostiske verdi av ulike
analyseparametere.
Er eksemplene gitt ovenfor karakteristisk for
medisinsk biokjemisk forskning og hvordan pas-
ser det inn i vår forståelse av begrepet forskning
generelt?
Jens Rehfeld beskriver medisinsk forskning som
tredelt; biomedisinsk forskning, klinisk forskning
og samfunnsmedisinsk forskning. Deler av de to
første definisjoner er gjengitt punktvis nedenfor:
Biomedisinsk forskning
Biomedisinsk forskning
• udøves på universitetenes lægevidenskapelige
instituttet og på nogle av universitetshospi-
talernes forskningslaboratorier
• glidende overgang til naturvidenskapelige
områder som fx molekylærbiologi, genetik
• er definert ved at have betydning for forståel-
se av sykdomsårsager, sygdomsmekanismer,
behandling og forebyggelse
• en stor del av den er grundforskning……for å
øge vor viden om biologien
Klinisk forskning
• den forskning, der indirekte involverer den
syge, patienten, og/eller blod, urin eller væv-
sprøver fra patienten
• er alltid målforskning
• strekker seg fra molekylærbiologiske under-
søkelser av sygdomsgener over sofistikerede
patobiokjemiske, cellebiologiske og patofy-
siologiske undersøkelser, til nye diagnostiske
teknikker og behandlingsmetoder
• udøves først og fremst på universitets
hopitalerne.
Ut fra dette kan bare en liten andel av arbeidene
som ble presentert på kongressene karakteriseres
som biomedisinsk forskning. Da gjenstår klinisk
forskning. Det er ikke åpenbart for meg at det fag-
lige programmet på kongressene passer inn i defi-
nisjonen for klinisk forskning, særlig med bakgrunn
i premisset om nyhetsverdi
(”ny erkendelse” og ”nye
diagnostiske tester”).
Noen arbeider kan like gjerne
karakteriseres som avansert utvikling.
Det er kanskje en brannfakkel å kaste frem at en
del av det vi oppfatter som ”medisinsk biokjemisk
forskning” i realiteten er avansert utvikling?
Jeg mener medisinsk biokjemisk forskning er all
den aktivitet vi har i våre avdelinger/institutter som
fører til bedre kvalitet og mer rasjonelt drift, og
hvor resultatene publiseres.
For de av leserne som ennå ikke har kastet dette
heftet i veggen i ren frustrasjon vil jeg gjerne pre-
sentere noen ideer om hvordan vi skal forholde oss
til medisinsk biokjemisk forskning.
For det første må vi være bevisst at en stor andel
av resultatene fra de mange prosjektene vi til enh-
ver tid har gående i laboratoriene er nyttig både for
kolleger, helsevesenet og pasientene. Det er viktig
at vi fortsetter å gjøre denne type forskning, og vi
bør gjøre det mer.
For det andre bør vi bli flinkere og mer aktive til
å initiere egne prosjekter slik at det er vi som får
kompetansen, selvtilliten og ikke minst den primære
meritteringen. For mange er erfaringen at det er
klinikere som tar initiativet til en studie og ber labo-
ratoriet om hjelp. Ikke sjelden bruker vi da betydelige
ressurser, både intellektuelle og praktisk, uten særlig
gevinst. Vi kan snu på dette slik at de kliniske avde-
lingene bidrar med pasienter til våre velfunderte og
kreative prosjekter. Mange i vårt miljø er flinke og
aktive til dette og er eksempler til etterfølgelse.
