44
| 2 | 2011
Klinisk Biokemi i Norden
fra 2005 er fenomenet ikke nevnt (6). En nylig japansk
undersøkelse viste at “fist clenching” kunne være årsak
til hyperkalemi i 6 av 23 tilfeller med S-kalium over
6,5
mmol/L, og prosedyreending for å unngå “fist
clenching” syntes å hjelpe (5).
Bruk av stasebånd (“tourniquet”) har alene liten
innvirkning på kaliumkonsentrasjonen (4, 5).
Erytrocytter
Kaliuminnholdet i en liter erytrocytter er vel 20 gan-
ger kaliuminnholdet i en liter plasma, så det skal ikke
store lekkasjen til før vi får problemer. Hemolyse gir
oss minst problemer, for S-kalium øker med bare
0,20-0,35
mmol/L for hvert g/L hemoglobinstigning
i plasma eller serum (7), og 1 g/L hemoglobin gir
så tydelig rødfarge av prøvematerialet at tilstanden
lett kan oppdages. Verre er det å oppdage kalium-
lekkasje fra erytrocytter som
ikke
er hemolyserte.
Konsentrasjonsgradienten over erytrocyttmembranen
opprettholdes av en energikrevende ionepumpe som
hemmes ved avkjøling. Således økte P-kalium bety-
delig i fullblodprøver som ble inkubert ved 4°C (8). I
koagulerte, usentrifugerte fullblodprøver som hadde
stått i kjøleskap økte gjennomsnittlig S-kalium fra ca
4,5
mmol/L til ca 7 mmol/L etter 24 timer og til ca
11
mmol/L etter 48 timer (9). Stigning i P-kalium og
S-kalium på grunn av hemmet ionepumpe skjer
uten
samtidig hemolyse. Hvis slike “gamle” prøver sentri-
fugeres og plasma eller serum avpipetters og sendes til
analyse uten noen merknader fra avsender, er det ikke
lett for mottakende laboratorium å være oppmerksom
på feilkilden.
Trombocytter
Forskjellen mellom S-kalium og P-kalium tilskrives
gjerne kaliumlekkasje fra trombocytter. At det virkelig
kan forholde seg slik, viser en undersøkelse av Nijsten
et al., der forskjellen mellom S-kalium og P-kalium
hadde tydelig sammenheng med B-trombocytter, og
var så stor at nesten hele kaliummengden i trombocyt-
tene måtte ha blitt frigjort under koaguleringen (10).
B-trombocytter på 1000 x 10
9
/
L var assosiert med
omtrent 1 mmol/L høyere S-kalium enn P-kalium (10),
et funn som ble bekreftet av Lutomski & Bower (11).
I en undersøkelse av 90 pasienter med trombocytose
var S-kalium over øvre referansegrense hos ca 70% av
de pasientene der myeloproliferativ sykdom var årsak
til trombocytosen og hos ca 35 % av pasientene med
“
reaktiv” trombocytose (12). Tre av de 90 pasientene
ble feilaktig behandlet for hyperkalemi, blant annet
med infusjon av kalsium, insulin og glukose (12).
Denne feilkilden vil selvsagt kunne unngås hvis vi
rutinemessig måler kaliumkonsentrasjonen i plasma
og ikke i serum, og mange sykehus bruker nå plasma
som standard prøvemateriale, men serum er fortsatt
mest brukt i primærhelsetjenesten - i hvert fall i Norge.
Dersom man rutinemessig analyserer kaliumkonsen-
trasjonen i serum, kan det være et alternativ å be om
kontrollprøve til måling av kaliumkonsentrasjonen
i plasma hvis det påvises B-trombocytter over 1000
x 10
9
/
L.
Leukocytter
Det samlede leukocyttvolumet i blod er vanligvis
svært mye mindre enn erytrocyttvolumet, så vi for-
venter ikke at lekkasje av kalium fra leukocytter skal
ha noen betydning hos pasienter som ikke har leu-
kocytose. Den gjennomsnittlige differensen mellom
S-kalium og P-kalium hos 29 pasienter med leukocy-
tose (median 40, range 8-400 x 10
9
/
L) var ikke større
enn tilsvarende differanse hos 30 kontrollpersoner
(13),
så det synes ikke å lekke noe vesentlig kalium
ut av leukocyttene ved koagulering. Andre har imid-
lertid funnet betydelig kaliumlekkasje fra leukocytter,
for eksempel ble S-kalium målt til 7,6 mmol/L i en
rørpost-sendt prøve fra en pasient med kronisk lym-
fatisk leukemi, mens S-kalium var 3,2 mmol/L i en
samtidig tatt prøve som ble “walked” til laboratoriet
(14).
Lee et al. beskriver fire pasienter med kronisk
lymfatisk leukemi og pseudohyperkalemi i plasma-
prøver (15). Hos disse pasientene var kaliumkon-
sentrasjonen i serum mer pålitelig enn den i plasma.
Årsaken til dette kan være at leukocytter ved malign
sykdom ofte er svært fragile og i større grad lyseres
dersom prøven sentrifugeres før koagulering. Best er
det i slike tilfeller å ta prøven med blodgasS-sprøyte
og måle P-kalium i fullblod ved hjelp av ioneselektiv
elektrode i blodgassinstrument (15).
Konklusjon
Årsakene til falskt for høye kaliummålinger i plasma
og serum er mange. Noen av disse årsakene gir mest
utslag i serum, andre i plasma. Verken insidensrate
eller kliniske konsekvenser av falskt for høye kali-
ummålinger er godt undersøkt. Det viktigste for oss
som arbeider i laboratoriene er å være oppmerksom
på slike feilkilder, for bedre å kunne veilede rekvi-
rentene.
