43
| 2 | 2011
Klinisk Biokemi i Norden
Hyperkalemi er definert som P-kalium eller
S-kalium over øvre referansegrense, henholdsvis
4,4
og 4,6 mmol/L (1). Den lille forskjellen skyl-
des kaliumlekkasje fra blodets cellulære elementer
under framstilling av serum. Hvis S-kalium over-
stiger 6 mmol/L, taler vi om alvorlig hyperkalemi,
fordi en slik tilstand er forbundet med økt fare for
plutselig død av hjertearytmier (2, 3). Pasienter
med S-kalium over 6 mmol/L må vurderes for
øyeblikkelig innleggelse i sykehus for best utred-
ning og behandling.
Før pasienten behandles for hyperkalemi må vi ute-
lukke
pseudohyperkalemi
,
dvs. at pasienten bare har
en
tilsynelatende
hyperkalemi forårsaket av feil under
prøvetaking, prøvehåndtering eller analyse.
Uttrykket pseudohyperkalemi brukes ulikt av ulike
forfattere. Noen kaller det for pseudohyperkalemi hvis
den målte P- eller S-kalium er over øvre referanse-
grense, samtidig som den korrekte verdien er innenfor
referanseområdet. Andre bruker høyere aksjonsgrense
enn øvre referansegrense, og atter andre taler om pseu-
dohyperkalemi hvis S-kalium er mer enn 0,5 mmol/L
større enn P-kalium.
Her vil vi belyse årsaker til falskt for høye målin-
ger av P- og S-kalium mer generelt, for vi tror at det
Falskt for høye målinger av kalium i plasma og
serum - mange årsaker og ukjente konsekvenser
Arne Åsberg
1
og Kristin Moberg Aakre
2
1
Avdeling for Medisinsk Biokjemi, St. Olavs Hospital, Trondheim
2
Laboratorium for Klinisk Biokjemi, Haukeland Universitetssykehus, Bergen
kan være like uheldig når vi feilaktig rapporterer om
normokalemi hos pasienter med hypokalemi, som
når vi rapporterer om hyperkalemi hos pasienter
med normokalemi. I det første tilfellet skjuler vi en
mulig utredningstrengende eller behandlingstren-
gende hypokalemi. I den andre tilfellet utsetter vi
pasienter for unødvendig utredning, og i verste fall
for unødvendig og farlig behandling
Bortsett fra rene målfeil skyldes falskt for høye
målinger av P- og S-kalium at prøvematerialet er foru-
renset med kalium. En sjelden gang kan prøvetaker ha
kommet i skade for å bruke kaliumholdige EDTA-rør
til framstilling av plasma eller tatt blod fra en arm
med pågående infusjon av kaliumholdig væske, men
i de fleste tilfellene har kaliumforurensningen kommet
fra en eller annen intracellulærvæske, der konsentra-
sjonen er i størrelsesorden 150 mmol/L. Fire ulike
celletyper kan bidra med kalium til prøvematerialet.
Muskelceller
Under arbeid vil muskelcellene tape noe kalium til
ekstracellulærvæsken. Hvis vi ber pasientene om å
knytte hånden flere ganger for bedre å se venene før
prøvetaking (norsk: bruk av “muskelpumpe”; engelsk:
“
fist clenching”) vil kaliumlekkasje fra muskelcel-
lene øke kaliumkonsentrasjonen i blodplasma i de
venene som drenerer underarmsmusklene. Tar vi
blodprøven fra en slik vene, blir prøvematerialet ikke
særlig representativt for resten av kroppen. Bruk av
“
muskelpumpe” har gitt opp til 1,5 mmol/L økning av
kaliumkonsentrasjonen i prøvematerialet (4, 5), med
feilaktig sykehusinnleggelse som resultat (4). Konsen-
trasjonen av andre, vanlig målte analytter synes ikke
å bli påvirket (5).
Det er vanskelig å vite hvor utbredt denne praksis
er. I den norske læreboken “Blodprøvetaking i praksis”
(
Fortsætter side 44)
