og bioingeni0rene faller ikke utenfor §
8
selvom de blir ekte ingeni0rstudenter. Det er
dessuten l0fterikt at man i
EF
tar sikte på å
styrke innslaget av yrkespraksis i all ingeni-
0rutdanning på h0yskolenivå.
Utdanningsreform uten ingeniorstatus?
Rådstilknytning
I
prinsippet er det selvsagt mulig å justere
utdanningen i ingeni0rfaglig retning uten å ta
skrittet fullt ut og flytte den ut av helsefagh0y–
skolene, og uten å gi bioingeni0rene status
som h0yskoleingeni0rer. I praksis blir imidler–
tid dette vanskelig. På departementsnivå er
det
f.
eks. liten forståelse for at helsefaglige
bioingeni0rh0yskoler b0r få bruke samme
opptaksvilkår som ingeni0rh0yskolene. Dette
kolliderer med den politisk motiverte tendens
til å slappe av på krav til reell studiekompe–
tanse, et fenomen som ventes å få ny styrke
gjennom en utdanningsmelding til stortinget i
mars 1991. Dessuten har man nå etablert et
overordnet Råd for helsefagutdanningene i
helse-og sosialfag. De relativt små helsetekno–
logiske profesjonsutdanninger vil i et slikt
rådsorgan med samfunnsfaglig slagside lett få
status som fremmedelementer, og deres inge–
ni0rfaglige srerkrav vil bli misoppfattet som
eksklusivitet. I ingeni0rh0yskolene må man
riktignok konkurrere med andre ingeni0rer
om ressursene, men man kan vente forståelse
for utviklingens teknologiske krav til utdan–
ningen. Det kan naturligvistenkesat ingeni0r–
h0yskolene og det overordnede rådsorgan, In–
geni0rutdanningsrådet med eget fagråd for
bioingeni0rlinjene, vil vise for lite forståelse
og velvilje for de helsefaglige og yrkesnrere
sreregenheter ved bioingeni0rutdanningen:
Skepsis og mistenksomhet er visstnok oftest
velbegrunnet, men kan dog overdrives!
Ingeniorstatus, videreutdanning og
rekrullering
Med full ingeni0rstatus vil bioingeni0rene au–
tomatisk nyte godt av de muligheter h0yskole–
ingeni0rer generelt har for videreutdanning og
overgang til universiteter og vitenskapelige
Klinisk kemi
i
Norden 2, 1991
h0yskoler (11 ). Helsefaglige studier, med sva–
kere opptakskrav og rudimentrer skolering i
matematikk, gir ikke de samme muligheter for
å komme videre. Mange av de beste studies0-
kende sp0r nettopp om dette, og ingeni0rmo–
dellen vil derfor påvirke rekrutteringen til bio–
ingeni0ryrket i positiv retning. Som ekte inge–
ni0rer, kan det tenkes at bioingeni0rene blir
enda mer ettertraktet utenfor helsevesenet enn
de er nu. Laboratorieleger kan kanskje se slik
konkurranse om arbeidskraften som uheldig,
men bioingeni0rene vil vrere tjent med den.
Ingeniormodellen betyr at de som vil utdanne
seg videre, vil kunne bygge på sin laboratorie–
tekniske utdanning og identitet som ekte inge–
ni0rer, og slippe å begynne på nytt nedenfra.
Det kan motvirke tendensen til å skli over i
annet yrke underveis. Leger og bioingeni0rer
må kunne enes om at dette vil vrere en fordel!
LITTERATUR
l.
Borresen HC. lngeniorutdanning for bioingeni–
oryrket. Bioingenioren nr. 12, 1990; 25: 21 - 2.
2. Borresen HC. Bioingeniorer og serviceingeni–
orer: Konkurranse eller arbeidsdeling? Med–
isinsk teknikk nr. 4, 1989; 6: 18- 9. Også trykt i
Bioingenioren nr. 3, 1990; 25: 19.
3. Borresen HC. Bioingeniorer og laboratorieap–
paratur: Mot en ny yrkesrolle? Bioingenioren
nr. 9, 1988; 23: 12-3.
4. Kolbenstvedt
A.
Bildediagnostikken i fokus.
Sieroppgave ved kurs i helseadministrasjon,
Oslo 1990.
5. Juncker
K.
Vil ikke ende som cockpit-specia–
list. Hospitalslaboranten nr. 19, 1990; 38: 8-9.
6. Andersen L. Måletekniker - en mulighed for
videreuddannelse. Hospitalslaboranten nr. 13,
1988; 36:6-7.
7. Melsom PA. Får vi lov? Reparasjon og vedlike–
hold av apparatur. Intervju med Christoffer El–
lingsen. Bioingenioren nr. 9, 1988; 23: 10-1.
8. Christensen U. Bioingenioren - helsearbeider
og (eller) ingenior? Milepielen 1990; 1: 16-7.
9. Schreiner A. «Fremtidens bioingeniorer: Helse–
personell eller ingeniorer. Tilsvar til Hans
Christofer Borresens innlegg. Bioingenioren nr.
10, 1990; 25: 19-20.
10. Knutsen ML. Bioingenioryrket i fokus. Bioing–
enioren nr. 11 , 1990; 25: 11-2.
11. Waldal PG. «Borresen-modellen» - et riktig
veivalg. Bioingenioren nr. 2, 1991 ; 26: 18.
29
