24 |
Klinisk Biokemi i Norden · 4 2019
Hepcidin som biomarkør
Som det fremgår av Tabell 1 påvirkes nivået av hepci-
din i blod av en rekke faktorer og lidelser. Det betyr
ikke nødvendigvis at kvantitering av hepcidin er
nyttig eller har en plass i diagnose eller oppfølging av
sykdom. Et viktig spørsmål i forbindelse med vurde-
ring av en ny biomarkør er om den gir informasjon i
tillegg til de markørene som allerede er tilgjengelige.
Når det gjelder hepcidin er det i så måte naturlig
å fokusere på de klassiske jernparametere; P-jern,
P-transferrin, P-ferritin, P-transferrinreceptor, samt
en rekke hematologiske parametere.
P-hepcidin har sannsynligvis ingen plass i den pri-
mære utredning av klassisk jernmangel. Det finnes
imidlertid jermangelvarianter der hepcidin kan være
nyttig; Anemi ved Kronisk Sykdom (AKS) og Iron
Resistant Iron Deficient Anemia (IRIDA). Det samme
gjelder arvelig hemokromatose der gentest i de aller
fleste tilfeller bekrefter diagnosen, mens P-hepcidin
kan være nyttig for å påvise sjeldne varianter.
Samtidig AKS og klassisk jernmangel
AKS er den nest hyppigste anemiform etter jern-
mangelanemi og ses ved kroniske betennelsestil-
stander, langvarige infeksjoner, malignitet osv. Som
eksempel kan nevnes at ca. 60% av pasienter med
reumatoid artritt har samtidig AKS. Patogenesen
ved AKS baserer seg i store trekk på at aktivering av
immunsystemet forårsaket av at grunnsykdommen
fører til karakteristiske endringer i jernstoffskiftet. I
diagnostisk sammenheng vil AKS skille seg fra klas-
sisk anemi som følgende:
AKS har som oftest et normocytært blodbilde, fer-
ritin er normal evt. høy, løselig transferrinreseptor
(sTfR) er innen referanseområdet og hepcidin i blod
er høy. Erfaringsvis kan diagnosen være vanskelig
Tabell 1.
Faktorer som påvirker nivået av hepcidin.
Faktorer som øker hepcidin
Faktorer som reduserer hepcidin
Nyresykdom
Ineffektiv erytropoiese
Fulle jernlagre
Anemi
Betennelse
Erytropoietin
Transfusjoner
Nedsatt leverfunksjon
Jerntilførsel intravenøst
alkoholmisbruk
når pasienten har både AKS og klassisk jernmangel.
(for eksempel blødning fra tarm hos pasienter med
inflammatorisk tarmsykdom, IBD). Det er vist i flere
studier at kombinert AKS og klassisk jernmangel
har påviselig lavere P-hepcidin enn ren AKS. En
forutsetning er da at metoden er standardisert og
kvalitetssikret.
IRIDA vs klassisk jernmangel
IRIDA skyldes en mutasjon i et hepcidinhemmende
gen og resulterer i jernmangel som ikke lar seg
behandle med oralt jerntilskudd. Pasienten har da
jernmangelanemi med klassisk klinisk bilde uten
påviselig årsak. P-hepcidin vil være høy i motsetning
til den klassiske jernmangel der hepcidin er lav, ofte
under deteksjonsgrensen. Dette er en sjelden tilstand
der analyse av hepcidin kan gi en diagnosen som så
kan bekreftes av gentest.
Ulike former for jernoverskudd
I Nord Europa er den aller hyppigste årsak til jern
overskudd arvelig hemokromatose (HFE/HH-muta-
sjon). Diagnose er som oftest ukomplisert basert på
klassiske jernparametere og mutasjonsanalyser. Det
er imidlertid flere ulike mutasjoner (juvenil-, TFR2-,
ferroportin-hemokromatose) og det er foreslått at
P-hepcidin kan fungere som en screeninganalyse for
evt. videre utredning med mutasjonsanalyser.
Hva så?
Det er altså tre kliniske problemstillinger der analyse
av P-hepcidin kan være nyttig. Spørsmålet er om
dette i dag er nok til å etablere analyse av hepcidin
i blod som en rutineparameter i et laboratorium for
medisinsk biokjemi?
