Klinisk Biokemi i Norden · 2 2016
| 23
Historisk tilbakeblikk
Basofile granulocytter utgjør normalt en liten andel
av leukocyttene i perifert blod, mellom 0-1 % og i
absolutte tall opptil 0,1 · 10
9
/L. De ble første gang
beskrevet av den tyske legen Paul Ehrlich i 1891 (2).
Ehrlich etablerte noen år tidligere den første bruk-
bare metoden for farging av blodutstryk. På basis
av morfologi og granula beskrev han de fem klasser
leukocytter som vi i dag fortsatt forholder oss til.
Fargevæsken var svært lik den fargevæsken vi bruker
i dag – May-Grünwald-Giemsa. Metoden fikk etter
hvert stor utbredelse og bare kort tid etter at den var
publisert ble den oppfattet som standardprosedyre
for differensialtelling. Så sent som i 1987 ble alle dif-
ferensialtellinger av leukocytter utført manuelt med
farget utstryk på Rikshospitalet i Oslo (3).
I 1974 kom Tecnicon med det første instrumentet
for automatisert differensialtelling av leukocytter
(Hematolog D), men først på 1980-tallet begynte
automatiske hematologiinstrumenter for alvor å
innta laboratoriene. Moderne helautomatiske hema-
tologiinstrumenter skiller de ulike leukocyttklassene
basert på ulike fysiske karakteristika ved impedanse,
lysspredning og –absorbanse. De teller flere tusen cel-
ler og gir oss effektivt fem-parts differensialtellinger
med vesentlig utmerket analytisk kvalitet. Siden de
basofile granulocyttene er så få, har metoden like-
vel en høy analytisk variasjonskoeffisient for denne
subpopulasjonen, og det er dårlig korrelasjon mellom
basofiltellinger for ulike metoder og instrumenter
(4). Manuell differensialtelling regnes fortsatt som
gullstandardmetoden for telling av basofile (5). Ved
manuell differensialtelling teller man vanligvis bare
100-200 leukocytter. Siden de basofile granulocyt-
tene normalt bare utgjør 0-1 celle per 100, sier det
seg selv at manuell telling ikke har høy presisjon.
For å få snevre nok konfidensintervall for prosent
basofile, bør man egentlig telle flere tusen celler ved
manuell differensialtelling (6). De senere år har man i
forskningssammenheng tatt i bruk flowcytometriske
analyser for telling av basofile granulocytter (4, 7),
men foreløpig brukes ikke disse i rutinesammenheng.
Basofile granulocytters morfologi og funksjon
Basofile granulocytter er omtrent like store som
nøytrofile granulocytter. De er lett gjenkjennelige i
mikroskopet på grunn av sine blåsvarte granula som
delvis ligger over kjernen som vanligvis er segmentert
(figur 2). Ved myeloproliferative sykdommer og mye-
lodysplastisk syndrom kan det være færre granula per
celle enn normalt. En reduksjon i antall granula er
ikke alltid reell; de basofile granula er vannløselige og
kan derfor vaskes bort hvis utstryket utsettes for fuk-
tighet før fiksering og farging, eller er dårlig fiksert.
Basofile granulocytter likner funksjonelt på mast-
cellene ettersom de begge har IgE-reseptorer på
overflaten og skiller ut innholdet i de mange granula
som finnes i cytoplasma ved aktivering. Kornene hos
basofile granulocytter inneholder bl.a. histamin,
leukotriener og cytokiner, IL-4 og IL-13 - viktige
betennelsesmediatorer som skilles ut ved allergiske
reaksjoner. De basofile cellene degranulerer ved både
Tabell 1
Hematologiresultater fra blodgiveren.
Analyse
Første prøven
på Blodbanken
3 dager
senere
1 måned
senere
5 måneder
senere
Enhet
Referanse-
område
B-leukocytter
13,9
13,8
11,5
17,4
109/L
3,5-10,0
B-hemoglobin
14,6
13,9
14,9
14,7
g/100 mL
11,7-15,3
B-trombocytter
269
266
269
284
109/L
145-390
B-nøytrofile
8,9
9,03
7,43
9,84
109/L
1,80-7,40
B-lymfocytter
3,49
3,24
2,99
4,87
109/L
0,90-3,20
B-monocytter
0,78
0,78
0,52
1,22
109/L
0,20-0,80
B-eosinofile
0,29
0,23
0,13
0,52
109/L
< 0,40
B-basofile
0,52
0,52
0,47
0,94
109/L
< 0,10
