rimeligeogetterhvertpälitelige"minianalysatorer"
somsååsikan tasmed til sykesengen iprimrerhelse–
tjenesten eller på visittrunder på de kliniske
avdelingene, er tidenmuligens allerede i ferdmed
å lppe fra den nävrerende form for organisering av
klinisk kjemi.
Fra omtrent 1960 begynte store internasjonale
industribedrifter å spesialkonstruere analyse–
maskiner for å kunne utfpre raskt og effektivt
klinisk-kjemiske analyser. Navn som Technicon,
Hitachi, Coulter, Kodak vekker umiddelbart
assosiasjoner med systerner som har påvirket
laboratorietegens hverdag. Denne tendensen har
pket klar de siste årene.
Dennye tendensen er "de svarte boksene" som
i stigende antall spres over landene.
De mest avanserte av slike instrumenter er full–
stendig lukkede systerner som både er selv–
justerende, selvvedlikeholdende og der selv avfal–
let kastes samtidig med at en ny "driftsenhet"
installeres. Perkutan overvåkning av blodgass
omsetning er en annen teknologi som indikerer
betydelige endringer i laboratorievirksomheten.
Strimmelkjemien eller tprrkjemien, tilpasset slike
"svarte bokser" vil fpre til en helt annen form for
laboratoriediagnostikk der "pasientnrerhet" blir
viktigere enn presisjon og npyaktighet Slike, "yet
notavailable", päliteligepasientnreremetodervil f.
eks. kunne forbedre infarktdiagnostikkeD ved ä gi
enrimeligsikkerdiagnoseetterfå timerisykehuset,
slikdet nyligbleuttrykt ien lederartikkel iClinical
Chemistry. Etter hvert som den diagnostiske
pålitelighet av slike instrumenter pker, og legene–
bådeallmennpraktikereogsykehusleger-blirvante
med raske "pasientnrere" svar, vil denne tendens
temmelig sikkert pke. Dettevil i seg selv fpre til at
laboratorielegens hverdag blir forandfet Istedet
for å stå ansvarlig for svaret, at det er "riktig" og at
det kommer frem til "rett tid" villaboratroielegens
oppgavebliåvurderemuligheteneforenmedisinsk
meningsfull bruk av slike underspkelsesmetoder.
Det blir i så fall lite igjen av den tradisjonelle
analytiske virksomheten.
I denne forbindelse er det er kanskje symptoma–
tisk at et av hovedemnene ved det norske
etterutdanningskurset i klinisk kjemi i 1995 er
"Mot total automatisering - preanalytisk/analy–
tisk/postanalytisk- visjoner og virkelighet".
44
Medarbeiderutdanning og
kunnskapsoverf0ring
Fra en forsiktig kursvirksomhet rundt 1950 er den
nåvrerendebioingeniprutdanning iNorgeen3-årig
hpgskoleutdanningmed egen autorisasjon. Denne
utdanningenharoverfprten stormengdekunnskap
om "analytiskkliniskkjemi" til denne gruppen. Et
viktig eksempet er at bioingeniprenenä for en stor
del administrererkvalitetskontrollen(og ifremtiden
kvalitetssikringen?). Laboratorielegene har på
dennemåten frigjort seg fraarbeid som ikke lenger
kanskje synes utfordrende nok, men de har samti–
dig "gitt fra seg" deler av fagområdet Overfpring
av kunnskap fprer gjerne til overfpring av ansvar,
ogkanskjemyndighet?Lovgivningener iferdmed
ågi bioingeniprene et "selvstendig ansvar", slik at
en form for lpsrivelse fra den kliniske biokjemi
sommedisinskspesialiteterenmulighetmansann–
synligvismå ta stilting til i fremtiden. Atdette i det
lange10pvil "fremmedgjpre" laboratorielegen i et
system som langt på vei har en virksom–
hetsinnretning mot ren analysering, synes nrer–
liggende. Ogsä slike tendenser vii fpre labo–
ratorietegen inn ienpkendegradavvektleggingpå
relevansen
i det analystiske arbeidet med en
medisinskvurderingavnytte/kostnadavden totale
virksornheten. Det betyr at laboratorietegen må
spke til "kildene", dvs. den ruedisinske forskning,
for å kunne sette resultatene inn i en klinisk
sammenheng.
Anbudsordninger for analysevirksomhet og an–
dre ukjente muligheter vil kunne svekke den
nåvrerende stilting for kliniskbiokjemi, bla. fordi
andrekanstarteogdriverene"analyselaboratorier".
Er analyseringen i rutinevirksomheten det
mest utfordrende
?
Klinisk biokjemi har vrert en sterkt forsk–
ningsorientert spesialitet Av de ca. 100medlem–
mer av NFKK har over halvparten en medisinsk
doktorgrad, halvparten er ansatt somoverlegeved
region- eller universitetssykehus, og hver fjerde
medlemeransatt (ellerharvrertansatt) iprofessora–
ter eller amanuensisstillinger! Dette forteller at de
kliniske kjemikere finner seg vel tilrette i den
vitenskapsnrere sfrere ved universitetsklinikkene,
og at forskning og utvikling er to hovedinteresse–
ornråder for spesialiteten.
Denne tendens vil sannsynligvis forsterkes i
fremtiden, bl.a. fordi den ruedisinske forskning er
KliniskKemi
i
Norden 2, 1995
