Klinisk Biokemi i Norden · 2 2019
| 43
hans. Men det var nå den virkelige jobben begynte.
Han måtte skynde seg å lære seg norsk. - Rekrutte-
ringsfirmaet sa at det ville ta seks måneder. Jeg fikk
en ung norsklærer ved en språkskole i Spania. Hun
sa det ville ta minst ett år. Hun var veldig streng, men
hyggelig og meget flink. På kvelden etter jobb stu-
derte jeg intensivt norsk fra ca. kl. 20-23 hver kveld.
Undervisningen foregikk som e-læringsmoduler med
masse hjemmelekser og innleveringer. I tillegg fikk jeg
3-4 timer med norsklærer på Skype hver uke. Det var
veldig slitsomt, men kona støttet og oppmuntret meg;
hun ønsket nok å flytte til Norge enda mer enn det jeg
gjorde. Jeg så også på NRK-nett-TV der jeg særlig likte
den norske komiserien
Side om side
. Underveis ble det
sendt
progress reports
til rekrutteringsfirmaet, som
passet på at jeg overholdt avtalen med sykehuset. Det
var også mange formalia å ordne, som at Helsedirekto-
ratet i Norge skulle godkjenne min indiske utdannelse,
slik at jeg ikke måtte ta medisinstudiet på nytt i Norge.
Juli 2017 flyttet Sutirtha til Haugesund - alene. Han
måtte bestå en norsk språkeksamen innen to måneder,
den såkalte B2-eksamen, som er en relativt avansert
muntlig og skriftlig prøve for innvandrere, samt
gjennomføre to obligatoriske kurs for å oppnå norsk
autorisasjon. - Jeg likte meg godt i byen og på sykehu-
set. Men folk i Haugesund snakket ikke norsk slik jeg
hadde lært på Skype. De snakket nynorsk og mange
ulike dialekter – og jeg følte at jeg ikke forstod noen
ting, selv om jeg nettopp hadde bestått B2-eksamenen.
Hva betyr korleis? Og dokker? Jeg var frustrert og ville
slutte i jobben. Kanskje jeg ikke er god nok? Kanskje
dere har valgt feil lege, sa jeg. Jeg ble overtalt til å bli,
og ble fortalt at det var helt vanlig at det var vanskelig
de første månedene. Jeg fortsatte å studere norsk på
egenhånd, gjennom avislesing, radio og TV. Jeg så
på komiserien
Side om side
og serien
Skam
. Etter 6-8
måneder i Norge begynte språkforståelsen å bli bedre.
Sutirtha er åpenbart en svært flittig og flink elev.
Under fagmøtet vi har deltatt på, har han flere ganger
bedt om mikrofonen for å stille spørsmål. Han snak-
ker forbløffende godt norsk og stiller intelligente og
relevante spørsmål.
Hvordan er forholdene for spesialister i medisinsk
biokjemi i India?
- I India er det stor variasjon i kvalitet på helseper-
sonell og kvalitet på laboratoriene, forteller Sutirtha.
Det utdannes 15-20 000 leger hvert år. Utdanning ved
offentlige universiteter er gratis, men man kan også
betale for utdanning ved private lærersteder. Etter
gjennomført studium må alle lese til en omfattende
eksamen. Hvor bra du gjør det på denne eksamenen,
vil avgjøre om og hvilken spesialistutdanning du kan
søke deg til. Mange blir gående uten arbeid etter endt
studium, fordi de ikke består eksamenen eller fordi de
ikke oppnår et godt nok resultat på prøven. Sutirtha må
åpenbart ha vært en flink student, da som nå. Han må
ha bestått eksamenen med god margin for han kunne
velge mellom flere spesialistutdanninger. Han valgte
medisinsk biokjemi fordi han var spesielt interessert i
faget. -Som lege i spesialisering får du dårlig lønn og
du behandles nesten som en slave, fortsetter han. Løn-
nen for spesialister ved offentlige sykehuslaboratorier
er også dårlig, mens lønnen ved private laboratorier
er forholdsvis bra. Utdanning og opplæring for annet
helsepersonell som f.eks. bioingeniører er mye bedre i
Norge enn i India. Her i Norge er bioingeniørene veldig
flinke; i India er kompetansen svært varierende. I Kol-
kata alene er det ca. 500 laboratorier, men kvaliteten
er varierende og det er ingen kontroll fra myndighe-
tene, forteller hans. En annen ting som er forskjellig
et at man i Norge bruker ressurser på å utvikle eller
verifisere referanseintervaller. I India brukes ameri-
kanske referanseintervaller eller firmaenes anbefalte
referanseintervaller. Men en ting som jeg synes er dumt
