56
| 2 | 2012
Klinisk Biokemi i Norden
Den skiløpende vitenskapskvinne:
Tilbake til utgangspunktet
Kristin Moberg Aakre
Den siste helgen i januar drar
vi alltid til Finse (
finse1222.no/finsejazz.html). En
underlig forsamling av jernbane-
arbeidere, biologer, småbrukere,
leger, it ingeniører, pølsemakere,
gravemaskinførere, sykepleiere, en
journalist i NRK og en tidligere
kirketjener. Vi skal høre litt jazz, gå på ski, spise
uendelig god mat, drikke vin og bare være sammen.
Fredag kveld starter med sushi og rakfisk. På lørdag
står vi opp utpå dagen, møtes på kjøkkenet - drikker
kaffe eller te - frokost. Myser litt ut vinduet, mumler
om været og evt. hodepiner. Så drar vi på tur. Noen
av oss.
Helt siden 1997 har jeg gått denne turen med ulike
venner og bekjente; en lørdag formiddag i året, lett
fyllesyke i isødet, på vei mot Klemsbu 1600 moh, tolv
kilometer, 378 meter stigning, 2 timer opp, en halv
time tilbake. Vi har hatt regn, snøstorm, strålende
sol og pudderføre. En gang var det 37 minusgrader
og lilla solnedgang over St Paul. Da frøs tårene på
kinnet. Fire, fem stykker pleier vi å være. I år er det
bare meg og Johannes. Vi kommer, som vanlig, av
gårde litt utpå dagen, når gjestene fra hotellet er på vei
hjem. Det gjør ingen ting, vi har rutine. Vi går jevnt
og sikkert. Johannes foran, jeg bak. Som to gamle
bryggerihester på runde. Johannes er en grei kar som
nesten aldri sier noe. Stillhet er ikke farlig når man
går på ski. Jeg er varm og trygg inne fjellanorakken,
jeg kjenner på vinden og været rundt meg og lar de
lange tankene komme.
Etter den første bakken passerer vi høyspent-
mastene. På høyre side ligger Finsenutane og Finse-
såta. Foran er det hvitt. Jeg funderer på hvordan det
var her den gangen i 1946 da Nordisk forening for
klinisk kjemi ble stiftet. Hvem var de? Hvorfor i all
verden dro de hit?? Det må jo ha vært en nordmann
som hadde ideen. Kanskje gikk de denne turen, og
la engasjerte planer for en nordisk klinisk kjemisk
fremtid. Ville de vært fornøyd med resultatet i dag?
Kanskje dro de til breen. Hardangerjøkulen. Inne på
togstasjonen finns bilder av tyske okkupasjonsstyr-
ker som fyller igjen bresprekkene med sagmugg for å
planere ut breen slik at den kan brukes som flyplass.
Kanskje kikket de gamle klinisk kjemikere på restene
av dette, humret i skjegget (jeg går ut fra at de var alle
menn) og minnet hverandre på at det at ingen har
gjort en ting før ikke alltid er et bevis på at man har
funnet på noe genialt.
Over myra mot den andre stigningen går vi side
om side. Himmelen er høy, sola bryter igjennom
av og til. Skiene mine knirker. Jeg kan ikke så mye
av den nordiske klinisk kjemiske historie. Jeg kan
noen navn. Eldjarn, Hellsing, Astrup. Var de her den
gangen i 1946? Jeg burde visst men vet det ikke. ”Hva
vil du bli husket for?” ble jeg en gang spurt på et job-
bintervju? Jeg ble svar skyldig over et sånt merkverdig
spørsmål. Jeg hadde mange konkrete planer for hva
jeg ville gjøre hvis jeg fikk jobben men hadde aldri
ofret mine memoarer en tanke. Blir vi husket for det
vi gjør, for det vi er? Neppe. Det som blir husket er
det som er skapt. For det består. Nordisk forening er
her og til glede for oss. Det andre har vi glemt. Han
lurte på hva jeg ville skape. Vet jeg det?
Johannes går foran opp den tredje bakken. Den er
lang og seig, jeg takker Gud for skifellene mine. Finse
er et underlig sted. Det finns en bauta som minnes
Robert Falcon Scott og hans medvandrere. De trente
her før den fatale ekspedisjonen for 100 år siden. Det
bodde folk her. Kirke, skole og samfunnshus. Etter
at bergensbanen åpnet i 1909 var togvokterer plas-
sert langs hele linjen. De 13 barna i de to ”vokterfa-
miliene” 5 km mot vest gikk på ski til og fra skolen
på Finse. Når været var dårlig ble de hjemme. Sonia
Henie gikk på skøyter i Norges første innendørs
