57
| 2 | 2012
Klinisk Biokemi i Norden
Klemsbu (Foto: Tunde Nesbø)
skøytehall. Opp av gulvet i Boggien (puben innredet
med gamle togkupeer der jeg gjentatte ganger har
danset i skisko) stikker en stein som kom til syne da
toglinjen ble bombet under andre verdenskrig. Der
finns også utstilt rekvisita fra en film Georges Lucas
spilte inn på søttitallet.
Den fjerde og femte bakken går nesten i ett. Ingen-
ting er uforanderlig, og den siste familien flyttet fra
Finse i 1987. Samfunnet er endret men ikke forfalt.
Husene står, det er faktisk meget kostbart å kjøpe
en leilighet eller hytte på Finse i dag. Endringer kan
være positive. På søttitallet hadde ikke de fastboende
adgang til hotellet på stasjonen. I dag finns intet
annet sted i Norge, tror jeg, hvor man har et tilsva-
rende sammensveiset miljø av helge-fastboende. Man
trenger hverandre og bærer over med hverandre når
klimaet er arktisk. Det snakkes av og til om at faget
klinisk kjemi ikke vil bestå i fremtiden og da jeg dis-
puterte for et halvt år siden bemerket oponentene at
oppgaven var besynderlig klinisk og at det ikke stod
et eneste ord ommetodeutvikling. Fremtiden vil vise
om klinikken blir mer tydelig i den nye klinisk kje-
miske historien. The empire strikes back.
Opp den sjette bakken begynner jeg å bli sliten. Det
er uvant å gå på ski. Vi stopper og drikker vann. Jeg
tenker på alt jeg har lært de siste årene. Kanskje den
viktigste lærdommen var det å lære hvor mye man
ikke kunne. De første gangene jeg fikk en vitenska-
pelige artikkel tilbake med
fagfellevurdering ble jeg
irritert over at noen kunne
kritisere denne, etter mitt
skjønn, perfekte artikkel
som vi hadde jobbet så mye
med. Nå er jeg dypt takk
nemlig for at noen tar seg tid
til å lese det vi sender inn og
gir noen råd før sakene kom-
mer på trykk. Ting blir alltid
bedre – noen ganger mye
bedre. Jeg minnes en (den
gang så irriterende) refusjon
som jeg nå tenker har reddet
min klinisk kjemiske ”ære”.
Det er godt å få hjelp.
Det blåser kraftigere opp
den syvende bakken. Snøen
fokker og reduserer sikten.
Men Johannes mener det
vil gå bra. Vi har kart og kompass. Tilslutt ligger
Klemsbu der. Nediset, skeiv og skakk. Med skjel-
vende lårmusklatur klatrer vi opp til døren. Den er
plassert oppunder taket fordi hytta i snørike vintre
begraves fullstendig - bare pipen stikker opp. Nede i
tussmørket får jeg kaffe og kvikklunsj av Johannes.
Vi hviler noen få minutter men ikke lengre, det er
kaldt her nede og mørket kommer halv fem. Jeg ler
litt av denne hytta som på utsiden ser så underlig ut
men som likevel oppfyller sin funksjon perfekt. Vi
mennesker former hverandre. Møter du arbeidsomme
mennesker blir du flittig, de som trykker deg ned vil
du slå tilbake mot, de rause gjør deg raus, de mani-
pulerende får man lyst å lure. Det er tom beskrevet,
dog i en relativt gammel publikasjon (Matteusevang-
eliet kap 5-7).
Det går fort nedover etterpå, de lange tankene er
forbi. Etter en knapp halv time står vi på toppen og
ser utover toglinjen og hele Finsebygda. For ikke lenge
siden fikk den en ny rolle i den klinisk kjemiske his-
torien og slik sett gjenfødes den stadig som nordisk
biokjemisk vugge. Annen hvert år arrangerer SJCLI
og nordisk forening kurs i artikkelskriving her. Ikke
vet jeg hva de tenkte på når de valgte å plassere det
her, men jeg liker det. Det sikrer at de fleste som skal
jobbe innom klinisk kjemi i fremtiden minst en gang
får komme hit. Så kan de se utover isødet, reflektere
over (yrkes)livet og se hvor det hele startet.
