Om
å
hoppe etterWirkola
TOR-ARNEHAGVE
Bj9lrnWirkola var i midten av 60-åra den flink–
este skihopperen i verden. Hoppene hans var så
perfekte at det "å hoppe etter Wirkola" måtte bli
et antiklimaks, og et begrep. Leseren skj9)nner nå
at jeg pr9)ver å si noe om det "å f9llge etter". For
jeg f9)lger etter Kristoffer Hellsing som hoved–
redakt9)r for Klinisk Kjemi i Norden. Det er som
å stå på toppen av hoppbakken med lang vei ned
til sletta, med mulighet for dårlig sikt og vind–
kuler fra siden, ogmed noe angst for domruemes
poengsetting. Jeg er ikke veldig engstelig for
ovarennet. Kristoffer har laget et tydelig spor
somvii v<ere lett å f9llge. Det er bare å sette utfor,
finne stillingen, holde balansen og la det stå til.
Jeg tror også at tilsatsen på hoppkanten kan bli
rimelig vellykket. Jeg er tent på dette hoppet og
skal yte mitt beste for å legge grunnlaget for et
6
bra svev. Derimot er jegmer engstelig for stilen i
svevet. Det har i alle år pågått diskusjoner om
hva som er riktig stil for et skihopp. Da Bj9)rn
Wirkola hoppet skulle man ligge fremover over
skiene med strak kropp, armene langs siden og
nesa på skituppene. Det var f9)r Bokl9)v-stilen
med skiene i V-form hvilket angivelig gj9)r det
mulig å hoppe lengre. Rent estetisk mener jeg at
det er et hav av forskjell mellom Bokl9)vs sprik–
ende flaksing og Wirkolas elegante svev. Selv
etter mange års oppl<ering av Kristoffer kan det
bli vanskelig å f9)lge opp hans kombinasjon av
Wirkolas stil og lengde. Nedslaget er en viktig
del av et hopp og betyr mye når det deles ut
poeng.Heldigvis er det lenge til mitt nedslag skal
vurderes opp mot mesterens st9)dige og kontrol–
lerte bakke-kjenning.
KliniskKjemi
i
Norden l , 2000
