4 |
Klinisk Biokemi i Norden · 1 2015
Jobber laboratoriemedisinen rasjonelt?
Kristin M Aakre, Avdelingsoverlege, PhD
Laboratorium for klinisk biokjemi, Haukeland universitetssjukehus, Bergen
I sommer leste jeg «Den svarte
viking» av Bergsveinn Birgisson.
Denne boken er skrevet av en
islending bosatt i Bergen, det er
en dokumentarisk roman som for-
teller om de hektiske tiårene da
Island ble befolket. Hovedperso-
nen var sønn av en norsk konge
på Avaldsnes i Rogaland og en kvinne opprinnelig
fra det nordlige Sibir og var Islands mektigste mann
i nybyggertiden. Likevel er han knapt nevnt i kildene
og fikk ingen saga etter seg. Boken forteller at ratioen
mellom opp-passere (dvs. de som skulle hindre at her-
ren ble drept av trellene sine når han reiste rundt å
så til gårdene sine) og treller, var på 0,6. Dette betyr
at man måtte ha 160 mennesker i «jobb» for å få 100
til å arbeide.
Parallelle til laboratoriemedisin i dag er kanskje
opplagt. I våre internt og eksternt kvalitetssikrede,
kunnskapsbaserte og akkrediterte laboratorier, har
vi mange som «passer på» de som jobber? Har vi
tenkt gjennom vår «opp-passer/arbeider» ratio? Er
den hensiktsmessig?
Kvalitetskontroll er selvsagt ikke unyttig, men vi
bør reflektere over om vi sikrer vår kvalitet på en
kostnadseffektiv måte, og ikke minst bør vi sjekke
om det vi gjør faktisk bedrer kvaliteten. Intern og
ekstern kvalitetskontroll er en relativt stor industri.
Samtidig er det gjort få studier for å undersøke om
dette faktisk bedrer pasientbehandlingen. En grunn
til det kan selvsagt være at det er så opplagt at tilta-
ket utført på en korrekt måte har effekt, og at studier
derfor blir overflødig? Samtidig vet vi at mange
eksterne og interne kvalitetskontroll programmer
tilbyr QC materialer som ikke er pasientlike og som
derfor ikke nødvendigvis vil reflektere endringer
i reagenser og kalibratorer som medfører endrede
verdier i pasientprøver. Modifiserte og stabiliserte
materialer har tvert i mot ofte en tendens til å gi mer
stabile resultater over tid, sammenlignet med det vi
ville finne i pasientprøver. Stabile QC verdier gir oss
brukerne en god følelse. For noen år siden forsøkte vi i
Norge å få i gang et prosjekt der vi ønsket å samle inn
pasientmedianverdier for diverse komponenter fra
ulike laboratorier og sammenligne disse over tid og
mellom laboratorier. Dette er, i de tilfeller der man har
en tilstrekkelig datamengde, en svært attraktiv måte å
drive ekstern kvalitetskontroll på; prøvemateriale er
alltid pasientlikt, det gjenspeiler den reelle yteevnen
til laboratoriet og metoden som blir brukt og det
medfører ingen ekstra forsendelse eller analysering.
Dersom man sammenlignet endringer i pasientme-
dian med intern kvalitetskontrollresultater ville man
i tillegg få en god oversikt over yteevnen og nytten av
intern kvalitetskontroll. Prosjektet strandet. Det var
mange grunner til det, men den absolutt viktigste
grunnen var nok at norske laboratorier i liten grad har
softwear som gjør det mulig og enkelt å kunne rap-
portere inn slike data til en ekstern kvalitetskontroll
organisasjon. Hvorfor det er slik vet jeg ikke, men
forretningsideen er herved lansert. Den som utvikler
et dataprogram som kan trekke anonymiserte data
ut av LIS systemene og eksportere medianverdier til
en ekstern kilde kan tjene noen kroner. Forutsatt at
EQA organisasjonene er villig til å tilby tjenesten, og
at laboratoriene er villig til å ta den i bruk. Er man
god, designer man prosjektet slik at man også kan
undersøke evt. effekter for pasientbehandling. Så blir
den akademiske gullfuglen også tatt ned.
Bruk av kunnskapsbasert medisin vil i de aller
fleste tilfeller være bedre enn å avgjøre ting basert
på magefølelse. Det har vært snakket om dette innen
laboratoriemedisinen gjennom lang tid og erfaringen
min fra Norge er at dette er et tema som opptar helse-
myndighetene i økende grad. Det norske helsedirek-
toratet gjennomfører nå en kunnskapsbasert oppda-
tering av den norske veilederen for diabetesomsorg.
Det er satt ned et stort antall arbeidsgrupper med
6-8 medlemmer i hver som skal gi kunnskapsbaserte
anbefalinger for utredning, oppfølging og behandling
