Klinisk Biokemi i Norden · 1 2015
| 5
Foto: Henrik Alfthan.
av diabetes. Arbeidet skal ta ca. 2 år og følger et rigid
opplegg basert på metodologien fra GRADE gruppen.
Dette er et stort gjennombrudd for tankegangen bak
kunnskapsbasert medisin, samtidig må man være
seg bevisst at ikke alle relevante spørsmål kan stilles
etter malen fra PICO og ikke alle svar kan passe inn
i skjema for Evidensprofiler. Det har også i mange av
våre naboland hvert gjennomført lignende proses-
ser, noe av dette kunne kanskje direkte gjenbrukes
hos oss, etter mindre lokale tilpassinger? En annen
erfaring er at norske helseforetak har tatt i bruk HTA
(Health Technology Assessment) som verktøy for
evaluering av ny metodologi, også laboratorietester.
HTA er en systematisk gjennomgang av alle sider
ved en metode f.eks. medisinsk faglig begrunnelse,
diagnostisk yteevne, etiske og økonomiske aspekter
knyttet til å innføre en ny diagnostisk metode. Det er
svært positivt at denne kompetansen økes i helsefore-
takene. Samtidig må man være klar over at aktuelle
fagfolk som skal ha ansvar for testen ofte kan avklare
problemstillingen uten at man trenger å gjennomgå
en stor og rigid prosess. Beslutningen om at HTA skal
gjennomføres bør derfor forankres både på faglig og
administrativt nivå, for å unngå unødig bruk av tid.
En annen «tidstyv» i medisinske laboratorier er
akkreditering. Det finnes svært lite vitenskapelig
dokumentasjon for at akkreditering av medisinske
laboratorier betyr noe for pasientene. Like vel gjøres
dette i større og større utstrekning og i mange euro-
peiske land er det lovpålagt. Jeg er med i en gruppe i
EFLM som i flere år periodevis har diskutert om det
skulle være mulig å gjøre en studie for å påvise en evt.
bedring av pasientutkomme på bakgrunn av akkredi-
tering av rutinelaboratorier. Vi har inntil nå ikke klart
å finne et godt design for en slik studie. Kanskje har
andre opplevd det samme, studien er ialle fall, meg
bekjent, ikke gjort. Subjektivt opplever vi likevel at
akkreditering har en effekt. Det er veldig nyttig at
noen kommer på besøk, ser igjennom våre systemer,
diskuterer med oss hvordan vi jobber, kommer med
innspill til forbedringer. Vi blir bedre, men man må
samtidig være på vakt, prosedyrer iverksatt kun for
å tilfredsstille akkrediteringsmyndighetene og som
ingen lokalt ser nytten av, dem må man argumentere
seg ifra. Det finns tolkningsmuligheter til og med
innen ISO 15189.
Og med dette sier jeg takk for meg og leverer staf-
fetpinnen som norsk redaktør for Klinisk Biokemi
i Norden videre til Helle Borgstrøm Hager. Det har
vært gode og inspirerende år, spesiell takk til alle
som har bidratt med artikler i perioden og til mine
nordiske medredaktører.
Lykke til videre.
