![]()
8
| 2 | 2008
Klinisk Biokemi i Norden
Denne artikkelen vil gi en kortfattet beskrivelse av
referanseintervaller på godt norsk og uten bruk av
vanskelige formler. Den interesserte finner videre
lesning i Tietz [1].
Generelle forutsettinger
For hver analyse må vi etablere referanseintervall og
kjenne den biologiske variasjonen:
Referansegrenser.
Om en analyse kun skal brukes
til diagnostikk av én sykdomstilstand kan kanskje
en beslutningsgrense basert kun på måleresultater
ved sykdomstilstanden være motivert, for eksem-
pel en beslutningsgrense for troponin T basert på
konsentrasjoner ved hjerteinfarkt. Men troponin
T kan øke i en rekke situasjoner. Skal analysen
brukes til diagnostikk av flere sykdomstilstander,
må vi vite hvilke verdier vi generelt kan forvente
hos friske individer. Referansegrenser er også en
kortfattet beskrivelse av våre analysesvar, som gjør
Referanseintervaller – en praktisk veiledning
Johan Bjerner
a
, Elvar Theodorsson
b
, Ragnhild Wergeland
a
og Lars Mørkrid
a
a) Avdeling for medisinsk biokjemi, Rikshospitalet, Oslo
b) Avdelning för klinisk kemi, Institutionen för klinisk och experimentell medicin,
Linköpings Universitet, Linköping
E-post: johan.bjerner@radiumhospitalet.no
det mulig å få en enkel oppfatning om hvordan et
svar fra et laboratorium skal sammenliknes med et
svar fra et annet laboratorium.
Biologisk variasjon.
Forandringer i målte kon-
sentrasjoner hos en pasient over tid kan først tolkes
når vi vet hvordan målte konsentrasjoner varie-
rer over tid hos normalindivider (intraindividuell
biologisk variasjon – ikke omhandlet her). Slik
biologisk variasjon er kompleks, den varierer med
tiden mellom observasjonene, er større i kantene
av populasjonen og er ofte forskjellig mellom friske
og syke, kanskje også unge og gamle. Hentes biolo-
gisk variasjon fra litteraturen, er forsøksoppsettet
kritisk – ble det brukt kun repeterte morgenprøver,
eller ble også døgnvariasjonen inkludert?
For å gjøre kommunikasjonen standardisert, brukes
tosidige referanseintervaller, hvor den nedre grensen
er 2,5-persentilen og den øvre grensen 97,5-persen-
tilen. Ensidige grenser er egnet for markører hvor
patologiske verdier kun forekommer på en side av
fordelingen. Teoretisk kan en her bruke en 95-per-
sentil (denne varianten brukes ofte i forskningsar-
tikler). I rutineanalyser anbefales dog 97,5-persen-
tilen også i disse tilfellene. Noen har argumentert
for 99-persentiler, hvilket resulterer i færre falske
positive prøvesvar. Usikkerheten i referansegrensen
øker dog med avstanden fra medianen på grunn av
færre måleverdier, og usikkerheten i 99-persentilen
er derfor betydelig større enn for 97,5-persentilen [2].
En annen faktor som taler mot bruk av 99-persentiler
er at referanseintervaller påvirkes av analytisk bias og
analytisk upresisjon. Analytisk bias vil påvirke alle
persentiler likt, men analytisk presisjon vil påvirke
persentilene mer i halene av fordelingen, slik at en
