![]()
32
| 1 | 2006
Klinisk Biokemi i Norden
Introduksjon
Intraindividuell biologisk varia-
sjon for en biokjemisk kompo-
nent innebærer at konsentra-
sjonen av komponenten varierer
over tid, uten at det er noen
sykelig tilstand som forårsaker
variasjonen. Noen variasjoner er
forutsigbare, som effekt av faste,
kroppsstilling, døgnrytme osv.
Men en del av variasjonen lar seg ikke forutsi, og
fordeler seg tilfeldig rundt et balansepunkt – det
homeostatiske likevektspunktet (the homeostatic set
point) (1,2). Størrelsen på denne variasjonen angis
oftest som en variasjonskoeffisient eller et standar-
davvik (3).
Med utgangspunkt i biologisk variasjon har
ulike krav til analysekvalitet vært utledet for kli-
nisk-kjemiske analyser (2). Ideen bak disse kravene
er at analytisk målefeil skal være liten i forhold
til biologisk variasjon. Mest kjent er kravene om
at analytisk variasjonskoeffisient ikke bør være
mer enn halvparten av intraindividuell biololo-
gisk variasjonskoeffisient, og at systematisk avvik
ikke bør være større enn 1/4 av samlet intra- og
interindividuelt standardavvik, eller ca. 1/16 av
referanseområdet. Dette kravet til analytisk vari-
asjon er imidlertid utledet under den forutsetning
at systematisk avvik er neglisjerbart, og tilsvarende
har kravet til systematisk avvik som forutsetning at
der ikke er noen analytisk variasjon av betydning
(1,4). Det er derfor diskutabelt om det er korrekt å
sette disse ”tillatte” avvikene sammen til en ”tillatt
totalfeil”. En annen svakhet er at disse kravene bare
ser på analysemetodens normale (stabile) ytelse, og
ikke tar hensyn til muligheten for ustabil ytelse eller
nye feil som kan inntreffe.
Vi presenterer en ny innfallsvinkel hvor vi defi-
nerer tillatt analysefeil fra analysefeilens relative
bidrag til avvik fra det homeostatiske likevekts-
punktet, og hvor vi også, i henhold til konseptet
for avviksbudsjett (5), legger inn en margin for
analysefeil som er for små til å bli oppdaget av
kvalitetskontrollen med ønsket sikkerhet.
Totalavviket fra det homeostatiske likevekts-
punktet
Hvis vi antar at intraindividuell biologisk variasjon
for en komponent følger normalfordelingen med
standardavviket s
w
, vil konsentrasjonen i 95 % av
tilfeldig valgte tidspunkt ligge innenfor ±1,96 s
w
fra
det homeostatiske likevektspunktet. Et målt resultat
vil i tillegg være påvirket av analytisk variasjon.
Samlet intraindividuelt biologisk og analytisk stan-
dardavvik blir
s
a+w =
√
s
a 2 +
s
w 2
(ligning 1)
der s
a
er analytisk standardavvik (2).
Totalavviket fra det homeostatiske likevektspunk-
tet (”the total deviation from the homeostatic set
point”, TD) kan defineres som maksimalt absolutt
avvik for de 95 % av resultatene som er nærmest
likevektspunktet (6). Hvis målemetoden ikke har et
Avvik fra det homeostatiske likevektspunktet
som mål for analysekvalitet
Bjørn J. Bolann, Institutt for indremedisin, Universitetet i Bergen og Laboratorium for
klinisk biokjemi, Haukeland universitetssykehus, Bergen, Norge.
E-post: bjorn.bolann@med.uib.no
Arne Åsberg, Avdeling for medisinsk biokjemi, St. Olavs hospital, Trondheim, Norge.
E-post: arne.asberg@stolav.no
