![]()
34
| 4 | 2008
Klinisk Biokemi i Norden
For at en lovende ny analytt skal
nå fram til våre rekvisisjoner, kre-
ves det en omfattende prosess
med dokumentasjon av metodens
analytiske egenskaper, så vel som
analyttens diagnostiske egenska-
per. Det har imidlertid ofte stilt
seg noe annerledes for anven-
delse av nye parametre basert på
eksisterende analyser, i form av
algoritmer og nye uttrykk. Disse har hatt en tendens
til å ”snike seg inn fra sidelinjen”. Et eksempel på en
slik algoritme som har fått stor utbredelse de senere
år er estimering av glomerulær filtrasjonsrate (GFR)
med utgangspunkt i pasientens kjønn, alder, etnisitet
og p/s-kreatinin.
Et laboratorieresultat skal alltid ha en definerbar
relasjon til en aktuell problemstilling knyttet til diag-
nostikk eller behandling. For mange parametere er
relasjonen relativt direkte, og i beste fall er det en
entydig nummerisk sammenheng mellom verdien
av resultatet og den aktuelle problemstillingen. Noen
ganger er det fastlagt definerte grenseverdier som inn-
går i definisjonen av en diagnose eller i indikasjonen
for videre utredning. Andre ganger brukes analysere-
sultatet til å fastlegge grad av sykdom eller funksjons-
svikt, og vår kunnskap og forståelse av sykdommen
eller tilstanden og effekten av ulike behandlingstiltak
bygger i stor grad direkte på analyseresultater.
Men ikke sjelden er sammenhengen mellom syk-
dom og analyseresultat betydelig mer sammensatt. En
rekke analytter brukt i rutinediagnostikk er nærmest
å regne som surrogatmarkører på en sykdom eller
funksjonstilstand. Disse anvendes i stedet for mer
nøyaktige men langt mindre tilgjengelige parametre,
og må vurderes med betydelig skjønn. Noen ganger
har antropometriske og demografiske forhold påvirk-
ning på den aktuelle analytten, noe sommå hensyntas
Estimert GFR basert på P/S-kreatinin
– et ikke helt elegant framskritt?
Lars Eikvar
Klinisk kjemisk avdeling, Ullevål universitetssykehus, Oslo
lars.eikvar@ulleval.no
for å kunne tolke resultatet riktig. I en del sammen-
henger har man utviklet algoritmer for å konvertere
informasjonen fra et analyseresultat for en parameter
(eller flere) til en annen parameter med mer direkte
utsagnskraft om den aktuelle tilstanden.
En av de hyppigst rekvirerte analysene i laborato-
riemedisinen er kreatinin i serum eller plasma. Dette
reflekterer interessen for informasjon om pasientens
nyrefunksjon. Nyrefunksjonen står stadig mer sen-
tralt i vurderingen av pasientens helsetilstand og
utgangspunkt for diagnostikk og behandlingsvalg.
Den viktigste parameter for nyrefunksjonen er GFR.
I tillegg til betydningen av kjennskap om nyrefunks-
jonen per se og for riktig valg og dosering av legemid-
ler, er det også en økende oppmerksomhet om betyd-
ningen av nedsatt nyrefunksjon som risikomarkør for
hjerte-kar sykdom.
Men selv om den viktigste faktoren for nivået av
kreatinin i blodet er nyrefunksjonen, er ikke kreatinin
målt i plasma/serumnoen ideell markør for GFR. Den
er avhengig av muskelmassen, og nedsatt filtrasjon
kompenseres innledningsvis av økt sekresjon. Det er
forståelig at man ønsker et bedre estimat for pasien-
tens nyrefunksjon, enn det en får ved å vurdere krea-
tinin alene. Erfarne klinikere har alltid tatt pasientens
alder, kjønn, kroppstørrelse og ernæringstilstand med
i betraktningen ved vurderingen av kreatininverdien.
Et bedre mål for nyrenes filtrasjonsevne er beregning
av utskillelsen av kreatinin, uttrykt som kreatinin
clearance. Nøyaktig samling av urin i klinikken er
ofte vanskelig i praksis. Det ble da også utviklet en
enkel algoritme for estimering av kreatinin clearance
”på sengekanten”, basert på pasientens alder, kjønn og
kroppsvekt (1). Dette ga en mer standardisert fram-
gangsmåte for å justere kreatininverdien for alder,
kjønn og kroppstørrelse enn klinisk skjønn, og var
nyttig som et utgangspunkt for mer optimal dosering
av enkelte legemidler med nyrefunksjons-avhengig
