misk utdanning innen rammen av et nytt hoved–
fagstilbud for de såkalte helsefagene. Det er fore–
slått en ny gradsbetegnelse, candidata sanitatis
(cand. san) for de som tar dette hovedfaget. Dette
kan på litt lengre sikt få konsekvenser både for
bioingeni~renes
og legenes stilling og arbeids–
oppgaver i laboratoriene. I tillegg vii
tilstr~mning
av personer med annen akademisk grunnutdanning
og industriens store innsats for å automatisere og
forenkle det analytiske arbeid, også sterkt påvirke
sp0rmålet om faglige ressursbehov og organise–
ring av sykehuslaboratoriene. I detteperspektiv har
de norske spesialister i klinisk kj emi nylig startet en
grundig diskusjon om sin egen fremtid i de medi–
sinske laboratorier. Det må legges
~kende
vekt på
demedisinske og kliniske aspekter vedlaboratoriets
virksomhet. Dette betyr
~ket
innsats i "rommet"
mellom analyseinstrumentene og pasientene. Kort
vii jeg påpeke behovet for å bruke mer tid på
kontakt med våre kliniske kolleger, utvikle kunn-
Kri'A.e GON'G EG
GJ~V
DYKK
EIN
ORD~E,
SKAL DE'SVARE.. .
/
Klinisk lcemi
i
Norden 4, 1993
skapen om optimal utnyttelse av laboratoriet i
moderne diagnostikk og behandling, analysere bru–
ken av ressurser og vurdere behovet for teknisk og
akademisk kompetanse i små og store laboratorier,
ta stilling til de nye molekylrere og genteknologi–
ske metoder og hvilken plass slike analyser skal ha
i det klinisk kjemiske rutienlaboratorium, o.s.v.
Legene må vcere villige til å påta seg nye og
utfordrende arbeidsoppgaver og overlate det som
etterhvert får preg av teknisk rutinevirksomhet til
andre, kvalifiserte yrkesgrupper. Det er viktig at
legene beholder sin tradisjonelle posisjon i fremste
linje når det gjelder den videre faglige utvikling.
Det forntsetter evne til kontinuerlig å rette en
kritisk oppmerksomhet mot innholdet i den klinisk
kjemiske legespesialitet og vilje til åjustere spesia–
litetens innhold og arbeidsoppgaver når utvikling–
en gj0r det
n~dvendig.
29
