26 |
Klinisk Biokemi i Norden · 1 2018
D-Dimer: Aldersjusterte beslutningsgrenser ved
diagnostikk av venøs tromboembolisme?
Erik Koldberg Amundsen
1
, Øyvind Skadberg
2
, Waleed Ghanima
3
, Synne Grønvold Frønæs
3
,
Anders Erik Astrup Dahm
4
, Margunn Bye Tøsdal
5
, Per Morten Sandset
6
,
Ann Helen Kristoffersen
5
, Carola Elisabeth Henriksson
1
(Erik K. Amundsen)
1
Avdeling for medisinsk biokjemi, Oslo universitetssykehus
2
Avdeling for medisinsk biokjemi, Stavanger universitetssykehus
3
Medisinsk klinikk, Sykehuset Østfold, og Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo
4
Avdeling for blodsykdommer, Akershus universitetssykehus og Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo
5
Laboratorium for medisinsk biokjemi, Haukeland Universitetssykehus, Bergen
6
Avdeling for blodsykdommer, Oslo universitetssykehus, og Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo
Introduksjon
D-dimer er en viktig analyse ved utredning av mis-
tenkt dyp venetrombose (DVT) eller lungeembolisme
(LE), sammen kjent som venøs tromboembolisme
(VTE). For flere ulike D-dimer metoder er verdier
<0,50 mg/L FEU (fibrinogen ekvivalente enheter)
betraktet som negative uavhengig av pasientens alder.
I løpet av de siste årene har imidlertid en del sykehus
i Norge og internasjonalt gått over til å benytte beslut-
ningsgrense inndelt i forhold til pasientens alder for
utredning av VTE, såkalt aldersjustert beslutnings-
grense. I denne artikkelen gir vi en oversikt over de
vanligste målemetodene for D-dimer og kunnskaps-
grunnlaget for beslutningsgrensene ved akutt VTE.
Dannelse av D-dimer fragmenter
Ved hemostase/trombose blir fibrinogen omdannet
til fibrin ved hjelp av enzymet trombin. Først dannes
løselig fibrin som polymeriserer spontant. Deretter
kryssbindes fibrinet ved kovalente bindinger slik at
det dannes fibrintråder som stabiliserer koagelet eller
tromben. D-dimer fragmenter dannes når kryssbundet
fibrin brytes ned ved hjelp av enzymet plasmin (figur
1) (1). Ved nedbryting av kryssbundet fibrin dannes
D-dimer fragmenter av forskjellig størrelse som alle vil
kunne måles somD-dimer. D-dimer er derfor ikke en
godt definert analytt med en bestemt molekylstruktur,
men fragmenter av forskjellig størrelse som alle inne-
holder D-dimer epitoper. Det kan tenkes at noen av
de forskjellene man ser i resultater fra ulike D-dimer
assay kan skyldes at de ulike monoklonale antistof-
fene binder litt ulikt til de ulike fragmentene. Studier
indikerer at det foreligger ulik fordeling av høy- og
lav-molekylære D-dimer fragmenter ved forskjellige
kliniske tilstander, men den kliniske betydningen av
dette er usikker (2).
