6 |
Klinisk Biokemi i Norden · 2 2016
Ordförandespalt
Yngve Thomas Bliksrud
I den norske avisen Aftenposten
2/1-16 reflekterer direktøren for
Næringslivets Hovedorganisasjon
(NHO), Kristin Skogen Lund over
fremtiden for norske arbeidstagere
-
nomi/NHO-direktoren-Norge-
er-ikke-flinkest-i-klassen-8300258.
html). Samfunnet er ikke forberedt på graden av
automatisering som vil finne sted på mange områder i
arbeidslivet, mener hun. Roboter får stadig høyere kun-
stig intelligens og vil kunne overta flere og mer avan-
serte oppgaver. «Tidligere ble rutinearbeid og manuelt
arbeid erstattet av roboter, nå vil flere tenkende og kog-
nitive arbeidsoppgaver også kunne erstattes.» hevder
Skogen Lund og mener at dette også gjelder legenes
arbeid. Hun fortsetter: «Det er mye vi ikke kan tenke
oss ennå, men det finnes sikkert snart en maskin der
du kan stikke fingeren inn og få en diagnose, som er
langt mer presis enn den du får hos fastlegen»
Skogen Lund har selvsagt rett, mye vil endre
seg fremover på grunn av den hurtige teknologiske
utviklingen som vi bare har sett starten på. Jeg har
tidligere i denne spalten pekt på de store mulighetene
som ligger i vår tid for faget klinisk biokjemi, ved å
kunne beskrive pasienter med et stort antall markører
i stedet for noen få. Det som kan kalles en multiomics-
tilnærming til pasienten. (Ordförandespalt KBN nr 3
Vol 27 2015). Jeg tror altså Skogen Lund har et viktig
poeng; vi må omstille oss til den nye virkeligheten, våre
arbeidsoppgaver kommer til å endre seg.
Men jeg synes også at Skogen Lunds eksempel avslø-
rer en litt naiv tro på teknologien. Hun venter altså at
det snart finnes en maskin som utkonkurrerer fastle-
gen som diagnostiker. Mon det. Det finnes jo allerede
masse markører som gir et mer presist svar enn det
man kan få uten kvantitative målinger. En lege kan
få klinisk mistanke om at en pasient lider av hyper-
tyreose, en måling av TSH og fritt T4 vil kunne slå
det sikkert fast, for å nevne et eksempel. Så rekvirerer
da også fastlegen tyroideaparametere, når det trengs,
på god indikasjon. Gode indikasjoner er å anbefale
før man måler noe som helst, det endrer seg ikke. All
informasjon, også biokjemiske parametere, må dessu-
ten tolkes i en detaljert kontekst. Antar Skogen Lund
rett og slett at informasjonen som ligger i selve møtet
mellom pasient og lege enten er uvesentlig eller kan
erstattes av noe som kan måles i fingertuppen? Begge
deler er feil. Møter mellommennesker er flerdimensjo-
nale, en lege vil raskt, og helt uten målinger, få et viktig
førsteinntrykk av hvor syk pasienten er, hvilken sinns-
stemning pasienten er i og så videre. Etter en liten prat
vil legen vite mye om problemer av mange slag, ikke
bare tegn på infeksjon eller hjerte-karsykdom, men
også sosiale og psykologiske problemer. Vil pasienter
noen gang få en fullverdig biopsykososial vurdering
av sin livssituasjon ved å stikke fingeren inn i en ny
og flott datamaskin? Jeg tviler.
Vi blir vel alle imponerte av de ekspanderende
teknologiske mulighetene vi ser rundt oss, og det er
det grunn til. Men det er også grunn til å holde hodet
kaldt slik det kan tyde på i Jonna Skov Madsen og
Ivan Brandslunds inntrykk fra Personalized Medi-
cine World Congress (januar 2016) i Silicon Valley
(se side 36 i dette nummer av KBN). En legeoppgave
i fremtiden vil kunne være å forholde seg edruelig
til informasjonsstrømmen, forhindre målehysteri og
overtolkning av biokjemiske data og å berolige pasien-
ter, som har stukket alt de har av fingre inn i Skogen
Lunds diagnosemaskin, med at avvikene kanskje ikke
betyr noe vesentlig allikevel.
Viperasnok (Natrix maura). Foto: Henrik Alfthan.
