Klinisk Biokemi i Norden Nr 2, vol. 7, 1995 - page 9

Kliniskbiokjemi - ellerKlinisk
laboratoriernedisin?
MIKAEL FARSTAD
Laboratorium for klinisk biokjemi, Haukeland sykehus, N-5021 Bergen
Fremvekstenavkliniskbiokjemi somspesialitet
Laboratorievirksomhet var en del av den kliniske
virksomhet i Norge frem til ca. 1940. Da ble det
biokjemiske innslagetsådommerendeatklinikerne
ikke klarte å holde en tilstrekkelig oversikt ved
siden av sin kliniske virksomhet.
Etterhvertble selvstendige laboratorier etablert,
og behovet for en spesialitet som tok vare på den
oppsamledekunnskapom "kliniskbiokjemi" eller
"medisinsk og fysiologisk kjemi". "Medisinsk
biokjemi og fysiologi"blegodkjent som spesialitet
i 1946.
Det var !2!kningen i kunnskapsomfanget som var
detviktigstegrunnlagetforspesialiteten"medisinsk
biokjemi og fysiologi". Og det var !2!kningen i
kunnskapsomfanget som til slutt "sprengte" den
gamle rammen om en felles spesialitet, slik at
"kliniskkjemi" blegodkjent som egen spesialitet i
1965.
I
1994 vedtok Norsk forhund for klinisk
kjemiogkliniskfysiologi åanbefaleLegeforeningen
å ende spesialitetens navn til "kliniskbiokjemi".
"Klinisk fysiologi" som spesialitet er nånedlagt
i Norge, ikke fordi kunnskapsomfanget er blitt
mindre,med fordikunnskapsmassenblesåinnvevet
i en rekke medisinske spesialiteter, kardiologi,
nefrologi, lungemedisinetc.at rammenom spesia–
liteten ble umulig å opprettholde.
I
Norge er "nuklearmedisin" et område som
trekker i en egen retning, og j2!nsker å bli egen
spesialitetellersubspesialitet.Men tilh!2!righeten til
en av de nåvrerende spesialiteter klinisk biokjemi
elle radiologi er ikke avklart.
Denneutviklingdemonstrererbareatopprettelse
av spesialiteter er en hensiktsmessigmåte å sarnie
og vedlikebolde eller videreutvikle medisinske
kunnskapsområder.Vesentligeforandringer idisse
kunnskapsområdene vil fullstendig kunne endre,
skape eller nedlegge spesialiteter.
KliniskKemi
i
Norden
2,
/995
Forandringer
I
1!2!pet av de siste 30 år er det skjedd en nrermest
fullstendig forandring av laboratorieoverlegenes
arbeidsområder.
I
1965-70 var de både "bio–
ingeni!2!rer" og "reparatj2!rer", de etablerte selv nye
metoder, reparerte instrumenter og hadde den
personlige styring med kvalitetskontroll.
I
denne
perioden ble både interessen for, og virksomheten
sterkt knyttet til arbeidet med kvalitetskontroll.
Systemet med den nåvrerende kvalitetskontroll
kvalitessikring er i hovedsak basert på samme
prinsippet, men betydelig utvidet og forandret si–
den den tid, både i omfang og bredde.
Så kom en lang perlode der laboratorielegene i
hovedsak var opptatt av å etablere ulike systerner
for aulornasjon av den rutinemessige laborato–
rievirksomhetogetableringavstyringogoverf!21ring
av laboratoriedata ved hjelp av EDB.
I
aulorn–
asjonsperioden spurte en kvinnelig australsk kli–
nisk kjemikermeg på en kongress i K!2!benhavn -
"are youautomatedor not automated".
Sentrallaboratorietanken, slikden ble presentert
bl.a. i "Aril-symposiet" for å organisere klinisk–
kjemiske avdelinger, var i 1960 årene en revolus–
jonerende tanke. Ekspertisen i klinisk biokjemi
kunnepådennemåtensamles igruppersom"akutt–
medisin", "enzymologi","hematologi"o.s.v.Denne
utviklingen f!2!rte til en form for "subspesialise–
ring", en utvikling som passet best på de store
universietssykehusene.
Industrien overtar
Etter hvert som utviklingen av nye tekniske 1!2!s–
ningeriformavnyemulti-multianalysatorergjorde
raskogpåliteligproduksjonenavanalysedatamulig
utensrerligmedvirkning fra laboratorielegensside,
begynteenkeltekliniskekjemikereå f!2!le segfaglig
isolerte, srerlig på mindre sykehus. Men med de
43
1,2,3,4,5,6,7,8 10,11,12,13,14,15,16,17,18,19,...40
Powered by FlippingBook