Klinisk Biokemi i Norden · 1 2019
| 23
Biokjemi
Det uttrykkes flere alkaliske fosfataser med ulik vevs
spesifisitet i mennesket. Det er den såkalte “tissue-
nonspecific –liver/bone/kidney –ALP isoenzyme”
(TNSALP) som svikter ved hypofosfatasi. De vevsspe-
sifikke isoenzymene (tarm, placenta, kjønnsceller) er
ikke påvirket. ALP er et membranbundet glykoprotein
som katalyserer spaltingen av fosfosyreestere. ALP
knyttet til osteblaster spiller en rolle i osteogenese og
mineralisering av bensubstansen, men ellers er enzy-
mets funksjon ikke fullstendig kartlagt. Ved sviktende
ALP-aktivitet akkumuleres substratene fosfoetanol
amin, pyridoksal 5-fosfat og pyrofosfat (1,2).
Diagnostikk
Vedvarende og tydelig redusert P-ALP sammen med
karakteristisk klinikk og radiologiske funn gir diag-
nosen. Andre biokjemiske markører som vil styrke
mistanken om hypofosfatasi er høy utskillelse av fos-
foetanolamin i urin, eventuelt også med økt utskillelse
av prolin. U- fosfoetanolamin og U-prolin er en del av
aminosyreprofilen ved flere metabolske laboratorier.
Økt P-pyridoksal 5-fosfat, den biologisk aktive formen
av vitamin B6, er muligens den mest sensitive indika-
toren på hypofosfatasi. Pasienten bør ikke ha tatt vita-
mintilskudd en uke før prøvetaking ved bestemmelse
av P-pyridoksal 5-fosfat. Økt utskillelse av pyrofosfat
i urin er også en sensitiv markør på svekket ALP-
aktivitet, men analysen tilbys i liten grad rutinemessig.
Genetisk bekreftelse på hypofosfatasi er å anbefale, og
genet ALPL inngår trolig i de fleste metabolske genpa-
neler som nå tilbys til stadig rimeligere pris.
Radiologi
Radiologiske funn varierer med alder og den kliniske
fenotypen av hypofosfatasi. Ved alvorlig perinatal
form kan funnene være distinkte for diagnosen, mens
forandringene ved mildere former er mindre spesi-
fikke (2).
Genetikk
TNSALP er kodet av genet ALPL som er lokalisert på
kromosom 1 p361-34 (McKusick 171760). 244 muta-
sjoner i ALPL-genet er per dags dato registrerte i The
Human Gene Mutation Database (HGMD®). Alvorlige
former for hypofosfatasi nedarves autosomal reces-
sivt, mens arvegangen for mildere former kan enten
være autosomal recessiv eller autosomal dominant
avhengig av forandringen i ALPL og konsekvensene
for ALP-aktiviteten.
Forekomst
Hypofosfatasi er en sjelden tilstand som forekom-
mer over hele kloden, men hyppigheten er usikker.
Milde former kan tenkes å være underdiagnostisert
på grunn av den store variasjonen i klinisk uttrykk. I
1957 ble insidensen av alvorlig form i Toronto beregnet
til å være 1/100.000 levendefødte barn (3). En fransk
studie basert på molekylærgenetikk fra 2011 beregnet
hyppigheten av alvorlige former til å være 1/300.000 i
Frankrike/Europa. I samme arbeid anslås prevalensen
av milde former å være så høy som 1:6300 (4).
Behandling
Ved milde former er behandlingen symptomatisk med
NSAIDs samt ekstra god tannhygiene. Ved hypofosfa-
tasi er vanlig rakittbehandling med kalsium, vitamin
D og bisfosfonat kontraindisert, fordi plasmanivået av
kalsium ikke er lavt hos disse pasientene, men tvert
imot kan være høyt. I 2015 ble det lansert enzymerstat-
ningsterapi for hypofosfatasi med debut i barneårene.
Effekten av enzymerstatningsterapi på mildere former
er foreløpig ukjent (1,2).
Referansegrenser
Lave ALP-verdier kan altså gi informasjon, men det
har til nå ikke vært uvanlig at sykehuslaboratorier kun
oppgir en øvre referansegrense for P-ALP. Tilstanden
Figur 1:
Odontohypofosfatasi. Fra
-
dende.no/i/2002/4/dntt-27276. Trykket med tillatelse.
Figur 2:
Alkalisk fosfatase med substrater og produkter. Alle
tre substrater kan påvises i økt mengde i urin eller plasma
ved redusert aktivitet av ALP.
