14 |
Klinisk Biokemi i Norden · 1 2016
Ja til elektronisk publisering og Open Access,
men vokt deg for røvertidsskrifter
Martin Hagve
1
, Tor-Arne Hagve
2
1
Gastrokirurgisk Forskningsgruppe, UiT Norges arktiske Universitet
2
Institutt for klinisk medisin, Akershus universitetssykehus, Universitetet i Oslo
Elektronisk publisering av vitenskapelige
tidsskrifter
Publiseringsverdenen har gjennomgått store organisa-
toriske endringer de siste 10-15 år som en konsekvens
av økende digitalisering. I vitenskapelige tidsskrifter
har redaksjonell behandling av manuskripter blitt
forenklet og effektivisert ved at det nå benyttes elektro-
niske, nettbaserte systemer for manuskriptbehandling.
All kommunikasjon mellom forfatter, sentralredaks-
jon, faglige redaktører og fagfeller (reviewers) foregår
elektronisk. Dette gir selvsagt betydelig bedre logis-
tikk sammenlignet med tidligere tiders brevveksling.
Nettbasert manuskriptbehandling har imidlertid ikke
hatt noen åpenbar positiv effekt på den redaksjonelle
behandlingstiden av manuskripter. I tidsskriftet ”Scan-
dinavian Journal of Clinical and Laboratory Investi-
gation” der elektronisk manuskriptbehandling ble
etablert i 2006, var gjennomsnittlig behandlingstid (fra
mottak til aksept) 149 dager i 2005 og 162 dager i 2014.
Likeledes var tiden fra aksept til publisering temmelig
lik de samme to årene, henholdsvis 140 og 144 dager.
Dette skyldes at den faglige delen av ”peer review”
prosessen er lite påvirket av logistikk fordi ca. 80 % av
den totale manuskriptbehandlingstiden frem til aksept
består av fagfellevurdering samt forfatternes arbeid
med nødvendig revisjon. Det som imidlertid er et stort
fremskritt, er at etter aksept er den ferdige artikkelen
nærmest umiddelbart tilgjengelig i elektronisk versjon.
Etter få uker finnes artikkelen også i de etablerte publi-
seringsdatabaser som for eksempel Medline.
Det er sannsynligvis ikke stor uenighet innen forsk-
ningsmiljøene om at det viktigste somhar skjedd innen
publiseringsverdenen de siste årene er at vitenskapelig
litteratur har blitt svært lett tilgjengelig. Det har lenge
vært et mål for både akademiske institusjoner og myn-
dighetene å gjøre vitenskapelig litteratur billigere og
mer tilgjengelig for alle, ikke minst i forhold til forsk-
ningsmiljøer i områder og land hvor man ikke har
økonomi til dyre abonnementer på tidsskrift. Denne
trenden ga seg blant annet utslag i Hinari-prosjektet
(1) som ble etablert i 2002 i et samarbeid mellomWHO
og de store internasjonale forlagshusene der målet var
å gjøre vitenskapelig litteratur billig og tilgjengelig i
lavinntektsland. I dag er ca. 14.000 journaler innen
biomedisin gjort tilgjengelig i ca. 100 land som et
resultat av Hinari-prosjektet. Den voksende etable-
ring av vitenskaplig publisering som ”Open Access”
har nå i mye større grad gjort vitenskapelig litteratur
tilgjengelig for alle.
Ja til Open Access
Prinsippet ved Open Access publisering er at leserne
skal ha fri tilgang til artiklene på internett i motset-
ning til den tradisjonelle publiseringsformen hvor
leser betaler for tilgang til litteraturen. Open Access
ble for alvor introdusert på slutten av 90-tallet der
«The Journal of Clinical Investigation» var det første
store tidsskriftet til å tilby elektronisk Open Access.
«The Journal of Medical Internet Research» ble intro-
dusert i 1999 som det første store rene Open Access-
tidsskriftet, og i dag er det PLoS One som er det største
og mest kjente.
