4
| 3 | 2012
Klinisk Biokemi i Norden
Retningslinjer – bør de brukes?
Kristin Moberg Aakre
Retningslinjer er hyppig brukt
innen alle medisinske disipli-
ner. De oppleves ofte å være av
uvurderlig nytte fordi de gir et
raskt svar på hvordan et pro-
blem skal løses. Slik spares det
enkelte fagmiljø eller den enkelt
lege for mye famling rundt i
de pubmedisinske labyrinter. Det føles trygt å
kunne understreke sine synspunkt med frasen;
”
Det anbefales å ….”. Bruk av retningslinjer har
imidlertid klare svakheter og noen av dem skal
belyses her.
Gir retningslinjer riktige råd?
Generelt kan man oftere stole på entydige råd, dvs.
dersom samme råd blir gitt fra mange ulike orga-
nisasjoner. I slike sammenhenger er retningslinjer
nyttige redskap for å implementere kunnskap som er
enerådende i det aktuelle fagmiljø. Når det gjelder pro-
blemstillinger der det ikke finns klare svar f. eks. der
vitenskapelig bakgrunnsdata gir sprikende resultater
må man imidlertid velge sin retningslinje med omhu,
om man i det hele skal basere seg på anbefalinger i
kontroversielle medisinske spørsmål.
Grunner til ikke å stole på retningslinjers råd
Fallgruve 1; Det er brukt konsensus ved utarbeidelse
av en anbefaling
På tross av at antall vitenskapelige publikasjoner er
stigende er et økende antall anbefalinger gitt i retnings-
linjer basert på konsensus (1). Konsensus betyr at noen
eksperter har diskutert saken og deretter, basert på sin
samlede erfaring og kunnskap, har de kommet frem til
at slik og slik vil være den beste løsningen på en gitt
problemstilling. Anbefalingen er dermed ikke basert
på en systematisk gjennomgang av vitenskapelige data.
Bruk av konsensus betyr like vel ikke at en anbe-
faling har lav kvalitet. Det kan finnes momenter som
ikke så lett fanges opp i vitenskapelige publikasjoner,
men som likevel bør tillegges vekt og ulike problemstil-
linger (for eksempel etiske, økonomiske og juridiske)
kan måtte veies mot hverandre. Problemet med bruk
av konsensus er at man (vanligvis) ikke kjenner bak-
grunnen til de som har forfattet anbefalingen. Dess
mer polarisert et tema er dess større sannsynlighet er
det for at anbefalingen kan bli preget av forfatternes
synspunkt. Det har vært foreslått at man ved bruk
av konsensus skal gjøre rede for hvordan man har
kombinert vitenskapelig dokumentasjon med andre
relevante aspekter (for eksempel pasientenes ønsker,
klinisk erfaring, ressurstilgang) ved utarbeidelsen av
en anbefaling (2). Dette gjøres imidlertid ikke i særlig
stor grad.
Fallgruve 2; Det er brukt vitenskapelig dokumen-
tasjon ved utarbeidelse av en anbefaling
Det største problemet ved bruk av vitenskapelig
dokumentasjon er at denne, i kontroversielle spørs-
mål, ikke alltid presenteres objektivt. Dersom man
skriver en systematisk oversiktsartikkel kreves det
at man dokumenterer hvordan man har søkt etter
artikler og hvilke publikasjoner som er inkludert/
ekskludert, på hvilket grunnlag dette ble gjort og
hvordan kvaliteten av primærstudiene var. Slik doku-
mentasjon finnes ofte ikke i retningslinjer. Det er
kanskje heller ikke nødvendig, dersom all tilgjenge-
lige bakgrunnsdata blir sitert og diskutert. Her fin-
nes det imidlertid ofte store huller og hvilke artikler
som bli sitert vil sannsynligvis ofte være påvirket av
forfatternes ståsted.
(
Fortsætter side 6)
