6
| 2 | 2011
Klinisk Biokemi i Norden
(
Fortsat fra side 4)
ved vurdering av studier angående diagnostiske tester
inneholder følgende hovedpunkter (1,5):
VALIDITET:
•
Er det klart hva testen skal diagnostisere?
•
Ble testen sammenlignet med en uavhengig og
akseptable referanse standard?
•
Var de som utførte testen og referanse testen blindet
for resultatet av motsvarende test?
•
Ble samme referanse standard brukt på alle pasien-
tene?
RAPPORTERING:
•
Diagnostisk sensitivitet og spesifisitet evt. ”Likeli-
hood ratio” skal presenteres på en forståelig måte
og fortrinnsvis med konfidensintervall.
APPLISERBARHET:
•
Er reproduserbarheten av testen og tolkningen av
denne tilfredsstillende i klinisk praksis?
•
Er studiesituasjonen sammenlignbar med aktuell
klinisk setting?
•
Vil test resultatene endre behandlingsstrategi?
•
Vil pasientbehandlingen bedres som et resultat av
testen?
De fleste større journaler forlanger at man har brukt
en sjekkliste når man vil publisere data angående diag-
nostiske tester. Den mest aktuelle innen klinisk kjemi
(
STARD) er noe mer detaljert og omfattende en det
som presenteres over (6).
Laboratorietester brukes også for å monitorere
pasienter. Dette er ofte kostbart og det er viktig å
undersøke om pasientens situasjon faktisk bedres som
en følge av en slik intervensjon. I klinisk medisin er
vanligvis randomiserte studier vektet som sterkere
bevis for eller mot effekt av et tiltak enn data som
kommer fra observasjonsstudier (1, 7). Studien er
randomisert når pasientene ved loddtrekning deles i
grupper og mottar ulik intervensjon på bakgrunn av
det. Effekten av intervensjonen (på spesifikke ende-
punkter) blir så sammenlignet mot den gruppe som
ble trukket ut til standard behandling.
Observasjonsstudier beskriver sammenhenger slik
de foreligger og det er da ofte vanskelig å tolke hvilke
eller om intervensjonen er effektiv. Et eksempel kan
være spørsmålet om diabetes pasienter som ikke bru-
ker insulin bør utføre glukose egenmåling (GEM).
Dette er et kontroversielt tema og det finns en rekke
studier med sprikende resultater (8). I en observasjons-
studie vil man følge pasientene og kanskje komme til
det resultat at de pasienter som bruker GEM har bedre
HbA1c verdier enn de som ikke gjør det (9). Dette kan
skyldes at GEM hovedsakelig er utført av pasienter
med stor motivasjon for diabetes behandling og derfor
har en større grad av bevissthet rundt flere glukosesen-
kende tiltak. Samtidig kan man i andre studier oppleve
å få det motsatte resultat; pasienter som bruker GEM
har dårligere HbA1c enn de som ikke gjør det (10).
En årsak kan da være at GEM hovedsaklig er iverksatt
hos pasientene med dårlig blodsukkerregulering. En
randomisert studie vil i større grad unngå denne typen
tolkningsproblemer.
Hvordan skal jeg ta en beslutning?
Det å ta beslutninger på et kunnskaps basert grunnlag
kan være en meget omfattende prosess. Først skal man
gå gjennom all tilgjengelig litteratur om emnet og
deretter skal pasienters og klinikeres syn inkorpore-
res og kostnadseffektivitet vurderes (7). En fristende
løsning kan derfor være å bruke klinisk praktiske
retningslinjer. Det er vist i flere studier at retnings-
linjer har dårlig kvalitet og i økende grad er basert
på forskningsdata av lav kvalitet og konsensus (11,
12).
Videre tar det tid å skrive retningslinjer og de
er vanligvis gjeldene noen år slik at disse ofte ikke
tar hensyn til nyere forskningsdata. Dersom man vil
støtte seg til retningslinjer bør man derfor bruke noen
som har tydelige og velfunderte begrunnelser for sine
anbefalinger (13).
Det bør være gjort grundig rede for søk og den
gradering av forskningsdata som er angitt må stem-
mer med de publikasjoner som faktisk er sitert (angir
man høyeste gradering må man ha sitert randomiserte
kliniske studier eller flere observasjonsstudier der
”
confounding” er usannsynlig). Kostnadseffektivitet og
mulige bivirkninger av behandling (eller testing) bør
være omtalt, aktuelle pasientgrupper og ulike medisin-
ske spesialiteter (for eksempel medisinsk biokjemiker)
bør være involvert. Hvis alle retningslinjene anbefaler
det samme vet du at det er konsensus om temaet, men
det trenger ikke bety at den anbefalte praksis er viten-
skapelig dokumentert eller for den saks skyld riktig.
Som medisinsk biokjemisk profesjon er en av våre
hovedutfordringer å kvalitetssikre analysetilbudet
vårt og tolkningen av analyseresultatene. Hvor grun-
dig dette skal gjøres i hvert enkelt tilfelle vil variere
