![]()
| 1 | 2006
Klinisk Biokemi i Norden
• Det er færre som har administrativt ansvar og
dermed frigjøres tid til faglige aktiviteter (”slipper
alle de f….. møtene”)
• Budsjettdisiplinen bedres fordi økonomiansvaret
er samlet på færre personer som så har en mer
helhetlig oversikt og bedre mulighet for oppføl-
ging. Ansvarslinjene er tydeligere.
• Det legges bedre til rette for samordning mellom
de ulike laboratorieavdelinger/spesialiteter når
det gjelder preanalytiske aktiviteter (prøvetaking,
prøvemottak, felles rekvisisjon, felles rapporte-
ringsrutiner) samt bedre utnyttelse av instrumen-
ter og utstyr (sentralisering av analyser fra ulike
medisinske spesialiteter/avdelinger, for eksempel
immunkjemiske analyser).
Ulemper
• Det er vanskeligere enn tidligere å nå frem til
hospitalsledelsen med faglige begrunnede søk-
nader om ressurser til nye aktiviteter, nytt utstyr
osv. Erfaringen er at dette fungerer best når en
klinikksjef har medisinskfaglig bakgrunn. Det er
her viktig å presisere at dette gjelder store syke-
hus hvor forskning og utvikling er en viktig del
av totalaktiviteten. Et annet suksesskriterium som
presiseres av mange er, her som ellers i samfun-
net, klinikklederens
”personlige egnethet”.
• Dårligere informasjonsflyt fra hospitalets ledelse
(via klinikk) til avdelingsnivå og dermed også ut
i avdelingene
• Klinikkorganisering fungerer dårligere når labo-
ratorieavdelinger organiseres i samme klinikk
som ikke-medisinske servicefunksjoner, så som IT,
prestetjeneste og kjøkken.
Til tross for at noen sykehus har hatt klinikkorgani-
sering i mange år finnes det få eksempel på at det
er etablert samarbeid innad i klinikken, både innen
preanalytiske rutiner og samling av analytiske akti-
viteter. Ved flere sykehus er det imidlertid planer om
dette eller man er i en startfase.
Bortsett fra samarbeid innen forskningsprosjekter
er det likeledes intet eller svært lite medisinskfaglig
samarbeid mellom de medisinske spesialitetene.
Hvor skal det så ende? Det er ikke direkte
visjonært å mene at i løpet av få år vil all tek-
nisk og analytisk aktivitet innen ulike laborato-
rieavdelinger/spesialiteter organiseres i en felles
(produksjons)enhet. Legenes rolle i en slik organis-
asjon vil være som medisinskfaglige eksperter med
ansvar for definerte analyser eller analysegrupper.
Med bakgrunn i den teknologiske utvikling er det
naturlig at den overordnede organiseringen av
laboratorier vinkles bort fra medisinske interesse-
områder og mot instrumenter og metoder.
Det er lite tenkelig at det i løpet av få år kan
etableres fungerende faglig samarbeid innen rutine-
aktiviteter på legenivå mellom laboratoriespesialite-
tene. Til det er kompetansen til dagens spesialister
innen de ulike fagområder for forskjellig.
Men at det i et lengre tidsperspektiv kan bli en
utvikling innen laboratoriemedisin i retning av
det amerikanske ”clinical pathology” med subspe-
sialisering innen dagens medisinske spesialiteter
er vel ingen utenkelig tanke. Kanskje vi endog bør
tenke den tanken nå.? Da må vi i starte med utdan-
ningen.
