![]()
4
Klinisk Kjemi i Norden 3, 2002
Situasjonen kan kort og godt beskrives som
”pas
d’internet”
. Det er selvsagt ikke riktig at her
mangler internett. I et land hvor befolkningen har
vært vant til det nasjonale ”internett”
Minitel
i 20-
25 år er www en naturlig del av hverdagen, som
det er det hjemme. Men skal man uttrykke seg på
fransk blir det gjerne med det enkle og med til-
nærminger. Her er intenett, men jeg har ikke til-
gang akkurat når jeg vil, slik jeg er vant til og
nærmest er avhengig av. I køen til den ene til-
gjengelige PC med internett-tilkobling er det på
dagtid to post-docs, en doktorgrads-stipendiat, tre
hovedfagstudenter og en til tider frustrert gjeste-
forsker. For ikke å glemme hustruen med kontak-
behov til de hjemlige trakter. Selvsagt står det
PC’er med port til den elektroniske verden på
nesten alle personlige kontorer. Men det er ikke så
greit å ta seg inn på andres kontor og inn i andres
personlige datarom. I hvert fall ikke til enhver tid.
Studentene har helt klart andre muligheter som
ikke er kjent og sannsynligvis lite tilgjengelig for
besøkende.
Etter hvert befinner man seg da på Internett-cafe
med en cappuchino, omgitt av unge mennesker
som spiller bloddryppende spill med noen i Japan.
I en atmonsfære som får en til å føle seg mange år
yngre. Prisen for foryngende utlendighet er 1 euro
for 12 minutter. Det er jo ingen kostnad å snakke
om for livgivende mail om all verdens videver-
digheter. Hovedsakelig problemer riktignok. Dår-
lig nytt på mail er kanskje bedre enn ingen mail
og intet nytt. Da har man i hvert fall følelsen av å
være orientert. Men det holder jo ikke i lengden, å
dra til byens jernbanestasjon i tide og utide for å
frekventere Internett-cafeen. Det ble bitt i det sure
eplet og hele den kjære Addresseliste ble infor-
mert om at man nærmest er ute av spill for noen
måneder. Følgen var som forventet at antallet
kontakter via skjermen umiddelbart droppet til
bortimot ingen. Etter den første rastløse abstinens
med uttalt følelse av isolasjon begynte man å
venne seg til mailløshet. Trangen til å sjekke Inn-
boksen som første ting hver morgen fortok seg,
gamle kunster som brevskriving og spenningen
ved å sjekke postkassen (ikke den elektroniske,
men den andre) ble gjenoppdaget. Gleden ved å få
brev og endog postkort med bilde av den lille hav-
fruen i København ble like stor som for 10-15 år
siden. Det fungerer. Bare litt langsommere. Det
lar seg endog gjøre å redigere KKN 3/2002 uten
mail og uten internett. Det tar bare litt lengre tid.
Da må man planlegge at det tar lengre tid. Og det
har man jo anledning til når en slipper å forholde
seg til 20-30 mailer hver dag. Det går faktisk an å
leve et fullverdig liv uten internett. Kanskje ikke
så veldig lenge dog, og kanskje ikke uten å ha god
tid og evne til å takle den elektroniske tomhet. Jeg
er fornøyd i min ensomhet. Nå skal jeg maile
dette lille innlegget til trykkeriet og be om at tryk-
king av heftet kan starte, drikke ut cappuchinoen
og så forlate tempelet for å kjøpe en
Bourgogne
Rosé s
om koster som 20 minutter i varmen på
www.
Au revoir
. Online. Om noen måneder.
Hilsen Tor-Arne Hagve
Et liv uten internett, er det mulig?
Et reisebrev fra utlandet
